Regjeringen Solberg møtte tillit og lojalitet under den tøffe koronaperioden, men må likevel tåle at rapportene som er bestilt ettergår håndteringen med kritiske blikk. Det trengs tydelighet når man skal kartlegge styrker og svakheter, enten det nå gjelder regjeringen, Stortinget, faginstanser, helsevesenet og samhandlingen mellom de som har ansvar. Av og til kan kritikk være viktigere en selvrettferdighet.

Koronakommisjonen må derfor få anledning til å være både klar og etterpåklok, nettopp for at vi alle skal bli bedre til å møte denne typer kriser. Det vi kan være helt sikker på, er at nye epidemier vil treffe oss før eller siden, da er det ikke sikkert at det viktigste er å klappe hverandre på ryggen.

Da bør heller målsettingen være å ha planer, utstyr og kunnskap om hva som kan gjøres bedre. Raskest mulig. Vi har nemlig en tendens til å glemme og senke «guarden» i ekspressfart når normaliteten stryker oss på kinnet.

Vi trenger evalueringer. Sist uke la koronakommisjonens leder Egil Matsen fram andre rapport. Nå skal et nytt utvalg ledet av tidligere sentralbanksjef Øystein Olsen, og med blant annet UiT-professorene Siv Kvernmo og Ørjan Olsvik som medlemmer, ta stafettpinnen videre.

Den bredt sammensatte koronakommisjonen har gjort det den skal gjøre, nemlig lage en grundig og helhetlig gjennomgang og evaluering av myndighetenes håndtering, slik de gjorde i den første rapporten om det som skjedde før og etter nedstengningen 12. mars 2020. Nå får vi en innføring og debattgrunnlag i perioden fram mot oktober 2021 da Solberg ga fra seg styringen.

Det trekkes opp en rekke spennende debatter, om vi eksempelvis bør satse på egen vaksineproduksjon, eller ha en strategi sammen med EU og andre land. Selvforsyningsdebatten er aktuell, både i tilknytning til korona og krigen i Ukraina.

Andre problemstillinger bør ledsages av lokale og regionale debatter. Mange steilet over at vaksiner ble styrt mot sentrale strøk, men rapporten er blant annet klar på viktigheten av å slukke brannene der de er. Det kunne stagget smitten raskere.

Konstruktivt kan det være å se Norge fra fugleperspektiv, i den forstand at det er behov for å diskutere om Norge og den vestlige verden var seg selv nok under pandemien og vaksinering. Like viktig er debatten om vi i realiteten kom på kant med jussen med tiltakene som ble igangsatt og drøftet, for eksempel koronapass og viktige demokratiske prinsipper.

Ser vi det innenfra bør vi se på om mennesker behandles forskjellig, fra eldre til funksjonshemmede og grupper som ble isolert og glemt. Videre har vi en mistanke om at barn og unge ble utstyrt med usunne mentale tvangstrøyer. Nå barnehager, skoler og fritidstilbud stenges, handler det om både fysiske og psykiske sår som må følges opp.