Fastlegeordningen i Norge har vært under hardt press i mange år. Stadig flere fastleger har sluttet rundt om i kommunene, samtidig som stadig færre unge leger og medisinstudenter ser for seg en fremtid som fastlege. De sikter heller mot legestillinger i spesialisthelsetjenesten, der arbeidsbetingelsene skal være bedre.

Også i Tromsø har situasjonen vært kritisk, med en rekke ubesatte fastlegehjemler, stappfulle pasientlister og dermed lang ventetid på å få tildelt fastlege. Senest i januar 2021 vurderte hele 64 prosent av fastlegene å slutte, ifølge en intern undersøkelse. I fjor vår anså kommunestyret situasjonen som så kritisk at man valgte å gå inn med en lokal «redningspakke» for å snu den negative utviklingen, med frafall i den ene enden og manglende rekruttering i den andre.

Tromsø kommune har en lang tradisjon med fastlegeordning, og har over år vist en lokalpolitisk tro på ordningen, som ble innført i hele landet i 2001. Da hadde den allerede vært virksom i Tromsø i flere år, etter at kommunen først var en av fire forsøkskommuner og deretter valgte å videreføre ordningen lokalt.

Ønsket om å ha en god fastlegeordning for byens innbyggere kom også til uttrykk da lokalpolitikerne i fjor sa ja til å bevilge rundt 100 millioner kroner fordelt over fire år for å bedre arbeidsforholdene til fastlegene. Det økonomiske tilskuddet skal fungere som et insitament for å beholde fastleger i byen og få flere til å starte opp. Ved at legene får mer betalt per pasient samtidig som pasientlistene deres reduseres, skal fastlegene få en mer levelig arbeidshverdag og bedre mulighet til å følge opp pasientene sine. Samtidig har fastlegene fått ti betalte sykefraværsdager i året.

Etter at den såkalte «Tromsømodellen» ble innført fra 1. juli i fjor, har syv nye fastleger kommet til, og flere kan være på tur til å etablere seg. Hovedtillitsvalgt for fastlegene i Legeforeningen i Tromsø, Lise Figenschou, mener den lokale ordningen har gitt legene her troen tilbake. Hun setter den tilsynelatende positive utviklingen i Tromsø i direkte sammenheng med tiltaket, samtidig som det understrekes at den virkelige virkningen nok først vil merkes om en stund.

Vi må håpe hun har rett. Ingen er tjent med utslitte og frustrerte leger, leger med så lange arbeidsdager at det går ut over deres egen og – i ytterste konsekvens – deres pasienters helse. Leger har behov for tid med sine pasienter, akkurat som pasienter trenger tid med sin fastlege. Tid til å lytte og snakke ut, tid til tilstrekkelige undersøkelser, tid til å bli sett og tatt på alvor.

Det er en betydelig pengesum Tromsø kommune har valgt å gå inn med i «Tromsømodellen». Dette er penger kommunen egentlig ikke har, men som man likevel har valgt å bruke – fordi alternativet ble ansett som langt verre. Siden har flere norske kommuner valgt å kopiere «Tromsømodellen», også her med foreløpige gode resultater.

Fastlegekrisen er imidlertid ikke løst med «Tromsømodellen». Fortsatt er det 535 mennesker i Tromsø uten noe fastlege, mens det tilsvarende tallet på landsbasis er godt over 150.000 – og stadig økende. «Fastlegekrisen» er med andre ord vel så mye en «pasientkrise».

Regjeringen må snarest innse at dette ikke er en krise som kan løses med lokale, midlertidige redningstiltak. Selv om kommunene har det overordnede ansvaret for å tilby innbyggerne sine nødvendige helse- og omsorgstjenester, kan ikke fastlegekrisen over tid løses med en skjør kommuneøkonomi. Så langt har ikke økte statlige bevilgninger til fastlegeordningen vist seg tilstrekkelige. Ved revidert nasjonalbudsjett i mai kom det heller ikke en krone ekstra.

Nå må det ytterligere sentralpolitisk vilje og kraft til for å bedre forholdene for både fastleger og pasienter. Kort sagt mer statlige penger og strakstiltak – og ikke vage og uforpliktende formuleringer fra regjeringshold.