«Sticks and stones may break my bones, but words shall never hurt me» – stokker og stein kan bryte bein, men ord kan aldri skade.

Slik lyder et britisk munnhell, som jeg alltid har tenkt har mye for seg. Ja, ord kan såre, men det er en påkjenning vi kan velge å overse, i motsetning til en brukket legg eller knust kneskål.

Likevel er det slik at språk og språkbruk er i uavlatelig endring. Det hender derfor rett som det er at ord og begrep som kan omfattes som støtende, blir fjernet fra dagligtalen. Noen ganger skjer dette av seg selv, mens andre endringer kommer som etter politiske initiativer. Personlig har jeg alltid vært en noe gammelmodig sjel, og har slitt med å ta innover meg slike styrte endringer.

«Neger» brukes ikke lenger, men så sent som for femten år siden protesterte Tromsøs populære politimester Truls Fyhn mot at det var noe galt med akkurat dette begrepet. Andre måter å beskrive eller kategorisere folk på, og som er havnet på den språkhistoriske søppelhaugen, er ord som sigøyner, fjellfinn, åndssvak, mongoloid og evneveik, samt kjønnsladede betegnelser som frisørdame, barnehagetante og sykesøster – mens jordmor, lensmann, brannmann og helsesøster henger i en tynn tråd.

Noen ganger kan man lene seg tilbake i sofaen og blåse foraktelig over at noen vil forandre måten man kanskje har snakket på hele livet. Vi mener jo ikke noe vondt med det, sier man gjerne til sitt forsvar, selv om det vel ikke er den som bruker krenkende begreper som først og fremst bør være dommer over hvordan disse oppfattes.

Det er i denne debatten jeg har begynt å stusse – på vegne av meg selv, landsdelen vi bor i og også vår samiske befolkning – over begrepet «han stat», eller Han Stat som det innimellom skrives.

Overraskende nok er dette begrepet fortsatt hyppig i bruk i den nordnorske samfunnsdebatten. Bare de siste månedene har folk som venstreradikaler-nå-redaktør Snorre Valen og Nordlys’ politiske redaktør, Skjalg Fjellheim, brukt «han stat» i kronikker om nordnorske forhold.

«Han stat» skal, så vidt jeg kan forstå det, være et uttrykk for hvordan nordlendingen tradisjonelt har sett på den norske staten: En personifisert, gigantisk nessekonge som kan bestemme, gripe inn i enkeltmenneskers liv med belastninger, men også bidra med almisser fra en tilsynelatende uuttømmelig lommebok.

Da jeg var guttunge, gikk det ofte westernfilmer på fjernsynet. I disse filmene hendte det ikke sjelden at amerikanske nybyggere, cowboyer, pelsjegere og gullgravere så nytte i urbefolkningens (før «indians», nå «native americans») jaktmarker. For at høvdingene skulle forstå at dette var viktige greier, fikk de alltid høre at dette var bestemt av «Store hvite far i Washington», altså presidenten.

Den senere tid har det slått meg at begrepet Han Stat ikke er så veldig langt fra Store Hvite Far. Hva slags oppfatning har man egentlig hatt av oss her nord, om forestillingen om at vi ser på statsforvaltningen på denne måten, har fått leve opp til våre tider og til og med brukes aktivt av våre egne i dag?

Et søk i gamle norske aviser sier litt om dette. Like etter andre verdenskrig sto denne historien i en rekke aviser sørpå (et enkelt biblioteksøk ga i alle fall treff på Haugesunds Avis, Sunnmørsposten, Romsdalsposten og Bergens Tidende). Notisen bør siteres i sin helhet:

«Det hender sjelden at en finnmarking deltar i gjenreisinga uten å kreve betaling for det. «Han stat meget rik, han stat petaler» sier lappene. Jeg hørte om en mann i Vadsø som fikk bygget seg et hus. Ved en feiltakelse ble et lass materialer legget av på naboens grunn, denne kunne sjølsagt ikke finne seg i det og mannen måtte be byggekontorets arbeidsfolk om å flytte materialene.

De var så opptatt av byggearbeidet, om ikke mannen kunne gjøre dette sjøl? I så fall ville han ha fem kroner timen, svarte fyren. Det besynderlige ved denne meget typiske, lille historien er ikke bare mentaliteten som den forteller om, men at mannen ikke hadde tanke om at pengene bare ville komme som ekstra utgifter på hans eget bygg! Han stat petaler.»

Jeg trenger neppe å minne om at Finnmark ble brent ned av de tyske okkupantene og befolkningen tvangsevakuert, uten at det var til hinder for at slikt nedverdigende, dypt rasistisk pjatt ble satt på trykk til offentlig forlystelse.

Her ser vi at forestillingen om den late nordlendingen som ingenting gjør uten statsstøtte har dype røtter. Vi husker Carl I. Hagen, den såkalte vanlige manns talerør – sist sett ivrig opptatt med å agitere for at russerne burde kunne få overta Donbass og Luhansk fra Ukraina – som omtalte finnmarkinger som «bortskjemte unger».

Videre kan man fornemme den utilslørte rasismens heslige odør i omtalen og beskrivelsen av vår samiske befolkning. Jeg kan formelig høre ekkoet fra de tilsynelatende eviglevende «jei krever ærstatning»-revysketsjer fremført foran gapskrattende publikum i utallige samfunnshus – og ser skyggen av de samme historiene som har gått om de folk som har flyttet til vårt land og fått fellesbetegnelsen innvandrere.

Jeg tror selvfølgelig ikke ett eneste øyeblikk at samfunnsdebattanter som i senere år har brukt «han stat» som begrep har hatt slike tanker om Nord-Norges befolkning. «Han stat» har vel saktens også vært benyttet om forvaltningsbyråkratiet også i andre landsdeler, men er ikke tiden likevel kommet til å si farvel til dette gammelmodige, enfoldige og egentlig dypt fornærmende begrepet?

Det må da for eksempel være mulig å gi uttrykk for at Nord-Norge er for avhengig av statlig styring og finansiering uten å ty til et i bunn og grunn rasistisk begrep som stakkarsliggjør en hel landsdel som uopplyste tiggere?

Jeg tror fortsatt ikke på det nyttige i å bli krenket eller fornærmet over språk, men det må være lov til å uttrykke et ønske om at våre mange tale- og skriveføre i nord er i stand til å bruke sine fremstillingsevner såpass kreativt at «han stat» kan få hvile seg i språkhistoriens arkiver sammen med annet grums vi har lagt bort.