Da den tolv uker gamle valpen Okie rømte hjemmefra i adventskulden på Gjøvik, ble det slått full alarm. En massiv leteaksjon ble igangsatt der 250 frivillige deltok, politiet stilte med varmesøkende drone, folk fra redningstjenesten i overlevingsdrakter søkte i en lokal elv, og spesialtrente hunder deltok med frivillige eiere. Tre dagers intenst søk ga resultater.

En forfrossen, liten Okie ble funnet og gjenforent med sin eier i en lykkelig slutt. Vårt gode samfunn viste igjen hvilke enorme ressurser vi har. Antallet søk- og redningsaksjoner på land i regi av Hovedredningssentralen har doblet seg de siste ti årene.

Vi leter etter savnede mennesker, bortkomne turgåere, forliste fiskere, demente sykehjemspasienter, rasofre, ungdommer på galeien – vi leter med store styrker, vi finner, vi hjelper, vi gjenoppliver, vi lykkes ofte og mister noen. Men vi gir oss ikke.

Verdigrunnlaget vårt tilsier maks innsats for å redde liv, menneskeliv som hundeliv. Godt er det, for dem som blir lett etter og deres familier. Men ikke alle blir lett etter når de forsvinner. Storstilte leteaksjoner avhenger av hvem du er, av hudfarge og sosial posisjon i velferdsstatens moralske hierarki.

Forestill deg at ett norsk barn hadde forsvunnet sporløst hver eneste uke i åtte år, totalt 432 barn, uten at noen lette. At ingen kunne forklare forsvinningene. At lite eller intet ble gjort for å finne dem. At barna dessuten var enslige og i en vanskelig livssituasjon. Ulike justis- og barneministre, barneombud og politimyndigheter visste om det uten å bry seg om å finne barna. Ville vi ha reagert og stilt krasse spørsmål til våre «ansvarlige myndigheter», til regjering, barneombud, barneminister, justisminister, politidirektør?

Jo da, vi vet jo svaret. Vi ville jo blitt uroet, opprørt, oppskaket, krevd handling og politisk ansvar.

Da en enslig somalisk gutt høsten 2014 kom til et norsk asylmottak, ble han ikke lenge. Han forsvant et drøyt år etter, ni år gammel. Han var bare én av 432 forsvunne enslige barn og unge asylsøkere som politi og myndigheter ikke vet hvor er. Fire-hundrede-og-tretti-to, i snitt ett barn i uka i åtte år. «Borte». Forsvunnet. Det store flertallet er ungdommer over 15 år, men også helt små barn er savnet. Fem av barna var ti år eller yngre da de forsvant. Det yngste bare fem.

Vi vet dette nå takket være grundig og langvarig undersøkende journalistikk gjennomført av fire skarpe kvinnelige NRK-journalister i samarbeid med Senter for undersøkende journalistikk ved UiB.

Disse 432 savnede er sårbare barn og unge på flukt fra krig, fra sult, fra ulevelige levekår. De kom til Norge uten foreldre. De lette etter et trygt sted i verden. Likevel lette ingen etter dem da de «ble borte» – i Norge. Det letes sjelden aktivt når «slike» barn og ungdommer forsvinner, viser granskingen. Hva hadde vi gjort om 432 norske barn «forsvant»? Hadde vi godtatt passiviteten?

NRK-reportasjen har blitt møtt med en ganske rungende offentlig stillhet, med noen unntak. I en skarp kommentar påpekte Maja Sojtaric at norsk politi gjentatte ganger har fått kritikk for manglende etterforskning av barneforsvinningene, og Norge har tre blitt kritisert av FNs barnekomité i 2005, 2010 og 2018.

Et samlet storting bestemte i 2015 at alle slike saker skal etterforskes av politiet. Seks stortingsparti vil nå – på nytt – granske hva som skjedde med de 432 barna, men hvor har partiene vært siden 2015?

Én stortingspolitiker har skrevet kommentar: Lan Marie Berg er rystet som mamma og politiker og påpeker at 1.000 enslige asylsøkende barn har forsvunnet de siste 21 årene i Norge. Hun krever også gransking av forsvinningene og sikre asylbarna bedre omsorg. Alle asylbarn som kommer til Norge uten voksne må komme under barnevernet. Det må bli slutt på midlertidige opphold for de mellom 16 og 18 år.

Bra krav, men for øvrig: Radiotaushet fra maktas menn og kvinner.

Ikke ett ord om denne saken fra Barneombudet, den ellers så frittalende juristen Inga Bejer Engh. Ingenting å finne på Barneombudets hjemmeside under «aktuelt».

Og hvor er du, gode Kjersti Toppe, nå Barne- og familieminister – du ble så taus?

Det er lett å velte alt ansvar på justisminister Emilie Enger Mehl og politiet, men dette er et kollektivt og strukturelt ansvar for hele regjeringen. Selvsagt også for statsministeren, men hvorfor sier du ikke ett ord om dette, Jonas?

Nå har regjeringen annonsert at kommunene må forberede seg på å ta imot 35.000 nye asylsøkere i 2023. Men kan vi egentlig det når de aller mest sårbare, de enslige barna og ungdommene, bare forsvinner ut av myndighetenes manglende omsorg uten at dere med nasjonalt ansvar gjør noe? Bryr det dere i det hele tatt?

Det er slående forskjeller i engasjement og faktiske tiltak for å gjenfinne bortkomne enslige asylsøkende barn og unge – og vår gode iver etter å finne «våre egne», være seg turgåere eller hundevalper. Dette gjenspeiler nok usynlige strukturer i samfunnet som nettopp stenger enkeltindivider og grupper ute fra «vårt» gode fellesskap og diskriminerer enkeltmennesker og grupper på grunn av etniske bakgrunn, hudfarge og sosial status. Denne formen for diskriminering defineres som strukturell rasisme.

Det blir stadig tydeligere at strukturell, nesten usynlig, rasisme nettopp fører til slike sjokkerende forskjeller i tilbud, omsorg og innsats for mennesker i nød – som saken om 432 fortsatt savnede ikke-norske, ikke-hvite barn peker mot.

Ikke før faktisk praksis endres, kan vi kalle oss et egalitært og ikke-rasistisk samfunn og en velferdsstat for alle.

«Det er langt fram, sa kjerringa, hun så seg tilbake.»