Idretts-Norge slik vi kjenner det i dag hadde ikke eksistert hadde det ikke vært for de frivillige. De frivillige som våkner opp tidlig for å tråkke løyper, linjedommeren på fotballkamper, trenere og ildsjeler. Hører vi ordet frivillig tenker vi først og fremst på disse viktige personene som er med på å få idretten til å gå rundt. Sjeldent hører vi om frivilligheten gjennom språk.
I Tromsø er det mulighet for å bruke det samiske språket i flere sammenhenger, enten man leser skilt på sykehuset, går på samisk kafé eller samisk teater. Byen har mange samiske barn og unge. Flere av dem får brukt det samiske språket sitt daglig, enten det er i barnehagen, på skolen eller hjemme. Noen får bare brukt språket sitt av og til, mens andre ikke kan samisk, men fortsatt har tilhørighet.
Det er viktig å få brukt språket sitt, uansett språk og uansett nivå. Mange barn i Tromsø driver med ulike aktiviteter på ettermiddagstid der det som oftest snakkes norsk. Idretten kan også være en arena hvor det kommuniseres på samisk, selv om man ofte velger “den enklere vei”, og bruker norsk. Flertallet i Tromsø-idretten er norskspråklige så det faller seg naturlig å ta introduksjon og forklaringene på det språket de fleste kan.
Her er det vi må snu tankegangen og velge samisk når man kan, selv om det kan føles skummelt eller vanskelig. I idretten er det essensielt å ha god kommunikasjon. God kommunikasjon og relasjon er en av de raskeste veiene til et godt samarbeid. Snakker man samme språk knytter man raskt en relasjon til hverandre.
Dette har man merket i Ishavsbyen Kunstløpklubb, der trener snakker samisk til sine utøvere, både store og små. Man får en unik tilknytning når man i en ellers norsktalende kunstløpklubb møter en som snakker sitt morsmål, samisk, hjertespråket. I Ishavsbyen Kunstløpklubb ser man tydelig hvor mye språkbruket betyr for barna, de føler seg sett, verdsatt for den de er og glad da de kan snakke førstespråket sitt. Dette vil igjen tilrettelegge for utvikling og trygghet.
Språket er viktig for å vise hvem vi er og hvor vi kommer fra. Snakkes ikke samisk, mister vi en stor del av kulturarven vår, og språket forsvinner. Det at det bor så mange samer i Tromsø, gjør at det da følger med at vi må fokusere på viktigheten av å bruke samisk språk på de arenaene der det kan benyttes. Trenere, foreldre, vaffelstekere og tidtakere må være bevisst på språket. Det burde ikke være en så stor barriere å bruke språket.
Vær stolt av å ha en tilhørighet til det samiske og bruk mulighet til å vise det i idretten. «Buorre beaivi», ønske velkommen og enkle beskrivelser på samisk er gull verdt. Det trenger ikke være grammatisk perfekt så lenge du blir forstått av de andre. Står du i en situasjon hvor du forstår at her er det mulighet til å bruke språket, så gjør du det! Det er viktig.
Har man en rolle innenfor idretten så er man en del av et stort frivillighetsarbeid. Her utføres frivillige tjenester man ikke får håndfast lønn for, men en lønn i form av å tilrettelegge for idrettsglede. Samiske barn i idretten får uten tvil mer glede av å være i idretten om frivillige bruker språket aktivt. Lar du vær å benytte deg av muligheten, er du med på at språket viskes ut.