Over årene vokste det fram et nært vennskap. Vi lærte å sette pris på hans vennlige ro, hans åpenhet, gode humør, og omsorg for alt og alle. Det var sjelden vi traff Frank uten å bli møtt med et bredt smil. Han har gått i betydelige motbakker gjennom livet, spesielt helsemessig med senskader etter strålebehandling, med bl.a. tap av funksjon i en arm. Likevel hadde han en utpreget positiv livsinnstilling, som om hver ny dag var en gave.

Denne positive innstillingen til livet generelt i kombinasjon med hans gode humør, var smittsom; han ga av seg selv og løftet andre. For oss ble han som et familiemedlem, en kjær bror. Vi tror alle som ble kjent med Frank ble glad i ham.

Han fortalte gjerne fra turer og reiser han foretok her hjemme eller utenlands, på jobb eller i fritiden. Vi fikk også lære litt historie fra livet i tidligere Øst-Tyskland. Han var en god forteller, og samtalene med ham, uansett tema, var interessante, da han var kunnskapsrik, svært reflektert, og med klare meninger.

Hans miljøbevissthet gjennomsyret hans livsførsel, med nøkternhet i alt. Han dyrket en del selv, på friland og i drivhus, komposterte, etterisolerte hus og monterte varmepumpe tilkoblet vv-bereder. Han var også en av de første til å kjøre elbil. I jobben hans som seniorforsker ved Akvaplan vistes også hans miljøengasjement blant annet med påvisning av klimaendringer i Kongsfjorden på Svalbard, og nå kartlegging av plastforsøpling langs strender, med analyse av dronefoto. Nå var han klarert selv som dronepilot, og gledet seg til å kunne samle inn data til analysene.

Frank var en ekte natur- og dyrevenn, med omsorg og interesse for alt i naturen, fra fjære til fjell, fra den minste spire, via frosk og fugl, til hunder og hval. Han var og i ferier hvalsafari-guide. Han likte seg spesielt godt utendørs, sommer som vinter, på sopp- eller bærtur, eller på fottur opp i fjellet med kamera. Ofte var det de små ting, detaljene, som fanget Frank sin interesse. Han var en habil fotograf og mangeårig medlem av Tromsø fotoklubb. Det siste bildet vi så han knipset var av tre små hestehovspirer, dagen før hjertet sviktet.

Frank spurte for noen år siden om han kunne fjerne noen stein som utgjorde et skille mellom tomtene våre. Han hadde tenkt å lage en sti, en snarvei fra hans hus til vårt. Nå står stien han lagde som et symbol på tillit, trygghet og vennskap.

At Frank nå ikke lenger vil komme over på middag, kaffe og kake, spille spill, eller bare for å slå av en prat, er vanskelig å forstå og akseptere. Det at han nå har gått ut av tiden er et stort tap; for familien, oss naboer og venner, arbeidsgiver og kollegaer, og verden for øvrig. Han hadde så mye mer å oppleve, så mye han så fram til.

Frank var et ekstraordinært godt menneske og er dypt savnet. Vi var heldige som fikk være hans naboer gjennom 16 år, og minnene vil vi for alltid bære med oss videre i hjertene våre.