Putins brutale invasjon av Ukraina er først og fremst en tragedie for den ukrainske befolkningen, som lever og dør under ubeskrivelige lidelser hver eneste dag.
Krigen får også triste konsekvenser for mange andre – for eksempel den russiske befolkningen, når landet deres nå er isolert fra det meste av verden rundt seg, og alle folk-til-folk-samarbeid har stoppet opp.
Alle vi som er overbevist om at samarbeid og samtale er de mest effektive klimatiltakene for fred og fordragelighet mellom folk, må nå flytte fokuset. Det er nok å ta av.
Vi i Arktisk Filharmoni har mange sterke opplevelser og erfaringer med den kraften kunst og kultur kan ha i brobyggingen mellom folk og nasjoner.
Ingen er i tvil om at krigen i Ukraina vil endre Europa. Spørsmålet er: Hvordan kommer Europa til å se ut i årene som kommer?
Mye av dette avhenger selvsagt av hvordan krigen utvikler seg – og ikke minst; hvor samlet Europa klarer å stå mot den russiske diktatoren.
I øyeblikket er Europa mer samlet enn noen gang, og vi kan skimte mulighetene for et enda tettere samhold mellom de nordiske landene. Sverige og Finland kommer nå til å bli medlemmer av NATO, i seg selv en faktor for ytterligere samhold nord i Europa, og selv om vi allerede er gode venner i Norden, er dette en anledning til å styrke vennskapet – og hverandre. Vi kan spille hverandre enda bedre.
Jeg tror vi kommer til å se et mer «grenseløst» Norden i årene som kommer. Her kan vi lære mye av den samiske befolkningen på Nordkalotten, som til alle tider levd «grenseløst» i regionen Sápmi.
I Arktisk Filharmoni har vi for lengst forstått at vi har mye å lære av samisk kultur og levemåter, og vi samarbeider både formelt og uformelt med en rekke institusjoner og utøvere i den samiske befolkningen. Vi føler sterkt at vi vokser på det. Vi lærer, vi forstår og vi liker det.
Det norske storsamfunnet har gjennom flere hundre år gjort den samiske og også den kvenske befolkningen stor urett, og det har skapt dype sår som forståelig nok har vansker med å gro.
Her spiller kunst og kultur en viktig rolle. Da vi i fjor samarbeidet med det samiske nasjonalteatret Beaivváš om konsertforestillingen «Solen min far. Jorda min mor», var det ikke bare for å anerkjenne samisk kunst og identitet, heller ikke utelukkende for å hylle den store samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Det var like mye en erkjennelse av hva vi kan lære av Valkeapää og den samiske kulturens måte å se verden på.
I en tidsalder hvor menneskeskapte klimaendringer utgjør en dyster trussel mot planeten vår, har den samiske kulturens søkelys på – og respekt for – naturen noe helt avgjørende å lære oss andre.
Vi har også et sterkt ønske om å samarbeide mer med den kvenske delen av befolkningen, og er allerede i spennende dialog med teatersjef Frank Jørstad i det splitter nye Kvääniteatteri (Kventeatret), som har satt seg som mål å være i ordinær drift fra 2023.
Vi ønsker å engasjere oss enda mer i disse viktige sakene, og i år deltar vi i et viktig og spennende prosjekt på Grønland – et annet sted hvor urbefolkningen har vært utsatt for stor urett av både norske og danske «eiere» i hundrevis av år. Prosjektet har nettopp dette fokuset, og vi er takknemlige for å kunne delta sammen med UiT Norges Arktiske Universitet, musikere fra Grønland og nasjonalteatret på verdens største øy.
Vi tror på engasjement og tilstedeværelse. På fokus og perspektiver. Samarbeid og samtale. Samspill.
I et Europa som igjen opplever krig, må vi dyrke freden. Og den sikres best gjennom at vi tenker sammen, snakker sammen, arbeider sammen og spiller sammen.
Når vi nå ikke kan fortsette folk-til-folk-samarbeidet med Russland, bør vi derfor bruke ressursene våre og engasjementet til å styrke forholdet til andre, for eksempel våre naboer i Norden – og ikke minst minoritetsbefolkningene vi har så mye å lære av, og stor glede av å arbeide sammen med.