Joda, de fleste klarer seg godt etter tjeneste i Forsvaret. Men ikke alle. Undersøkelser viser at mange som har deltatt i internasjonale operasjoner får psykiske skader. Det er ikke så rart. Internasjonale operasjoner er ofte en omskriving av krig, bomber, skuddvekslinger, minefelt, veibomber og konstant risiko for å miste livet. Etter en slik hverdag er det naturlig å få merker.
I april la regjeringen frem en veteranmelding, «Også vi når det blir krevet – Veteraner i vår tid». Den gikk nærmest under radaren midt i koronanedstengning, permitteringer og konkurser. Blant tiltakene meldingen foreskriver er mer åpenhet om og mindre stigma rundt psykisk helse i Forsvaret.
Soldater med psykiske plager unngår ofte å søke hjelp. Hvis det blir kjent i militæret at du har psykiske problemer, kan du gå glipp av opprykk eller deltakelse i neste operasjon. Og vanlig psykisk helsevern ute i det sivile har mange soldater ikke tillit til, for de vet ikke hvordan det er å stå under et slikt press. Dette viser også en reportasje i siste nummer av magasinet Psykisk helse.
Det fins god behandling, men mange lar være å oppsøke den. Manglende åpenhet er nesten alltid en faktor i manglende forståelse og nedvurderende holdninger til psykiske helseproblemer. En åpen og inkluderende holdning til menneskelige reaksjoner kan bare forankres i hele organisasjoner hvis man begynner forfra - i dette tilfellet med rekruttskolen.
En psykologspesialist ved Moss distriktspsykiatriske senter, som behandler veteraner med posttraumatisk stresslidelse, sier til magasinet Psykisk helse: «Dette er som regel tøffe menn med mye ressurser som er vant til å klare seg selv. De vil holde på en fasade og skal være langt nede før de søker hjelp.» '
Vi må spørre hvorfor det er slik. Hvorfor søker ikke psykisk skadde soldater hjelp, slik at den psykiske helsen kan repareres når det trengs? Svaret er å finne i et miljø, som vi altså årlig innrullerer tusenvis av ungdommer til. Her har Forsvaret en jobb å gjøre.