Det aller verste med stemninga i lufta nå er all den misforståtte og påtatte godheten som brer seg som et klamt teppe over hele sagaen, og som dessverre forteller noe om et større bilde, nemlig at deler av supporterkulturen her i byen er i ferd med å nå et bunnivå av episke og historiske proporsjoner.

Første gang dette utysket piplet til overflaten, var da TIL gikk på sjokktapet mot Hødd i cupfinalen i 2012. Det har ikke vært en større favoritt siden Lillestrøm møtte TIL i 1986, og ei av tidenes cupbomber var et faktum, der TIL rettmessig ble gjort til latter. Det var flaut da, og det er fortsatt flaut.

I dagene etter rant likevel sosiale medier over av velmenende, godslige og svulstige floskler om hvor påstått hederlig dette var. At man var stolt av «sølvet». At nå var det viktig å stå bak Gutan, støtte dem og klappe for innsatsen og så videre. Det var teit da. Det er fortsatt teit.

Man skal selvsagt stå bak klubben sin, «through the wind and the rain», men det er ikke synonymt med at man trenger å applaudere alt som skjer på matta eller i styrerommene. Å være supporter gir deg derimot et frikort til å kunne klage og kritisere, der kjærligheten i bunnen, lidenskapen, er selve drivkraften.

Som eneste toppklubb i de to nordligste fylkene har det vært skralt med rivaler, og Bodø/Glimt ble derfor en naturlig rival, da begge klubbene omsider var oppe i eliten sammen. Til tross for at den geografiske avstanden er større enn mellom Oslo og Bergen, klang det naturlig. Det handlet om å være best i nord, og klimakset var et faktum da klubbene møttes i cupfinalen i 1996.

Siden den gang har begge klubbene vekslet mellom å rykke opp og ned om en annen, men rivaliseringen har alltid vært der. Er det ene laget en divisjon under, slenger fansen av det andre laget tirader av spydige bemerkninger, og bruker enhver anledning til å rakke ned på dem. Heldigvis. Fordi det er akkurat slik det skal være.

Når da Runar Espejord, en TIL-gutt oppvokst på Tromsøya, som er sønn til TIL-legenden Lars Espejord, og som er noe så sjeldent som en frittalende profil, går til den eneste sanne rivalen TIL har, vekker det selvsagt harme. Noe annet hadde vært fullstendig vanvittig. Glimt hadde ydmyket TIL. TIL sto igjen med masse egg i fjeset. Det var helt vilt flaut.

For Glimt-leiren er investeringen knallgod. To millioner fra en pengebinge med bul på, for å ydmyke erkerivalen, med en overgang som mer enn noe understreker det nåværende styrkeforholdet mellom klubbene, er god butikk for dem, og dét før Runar har rørt en ball i helgul drakt. Runar har også talentet til å bli en suksess der. På samme vis dro TIL veksel på et omvendt styrkeforhold da de i sin tid klarte å lokke Runar Berg, og senere Tom Høgli, fra Glimt til Tromsø.

Dette handler ikke om næringsliv, ikke om et felles Nord-Norge, ikke om å dra lasset sammen i nord, ikke om PCI-senter eller om høyere utdanning. Dette handler om å være best i fotball, som igjen symboliserer et styrkeforhold mellom byene. Ideen om å heie litt på begge to, at vi liksom skal unne hverandre suksess og klappe frem hverandre, et slags Nord-Norge United, er en helt forkvaklet tanke.

Da det ble avdekket at hovedsponsor Sparebanken Nord-Norge i 2015 ønsket at Glimt og TIL skulle stille opp på et felles lagbilde, fortalte det alt om hvor lite enkelte skjønner av genuin supporterkultur, som gjerne skjer når kanapeene i VIP-losjene er stablet så mange i høyden at man glemmer av hva som skjer på gressmatta eller på tribunene.

De som sier de heier på begge lagene har derfor misforstått noe helt elementært. Ideen om at man skal holde med rivaliserende lag, på grunn av regional eller nasjonal nærhet, er en komplett nedsmelting. Det er gjerne de samme som sier at TIL-supportere bør ønske Runar Espejord masse lykke til og ønske ham suksess i Glimt. Det er liksom litt mer moralsk rett, raust og hyggelig. Som supporter ønsker du derimot aldri at erkerivalen skal få suksess, det er hele poenget med en rival. Noen annet er selvutslettende som supporter.

Denne åndelige kollapsen er nært beslektet med det å tro at TIL-supportere bør holde med Glimt når de spiller kamper i Europa (eller omvendt), at det ligger en slags koselig forbrødringsplikt i bunn. Som det ikke gjør. Akkurat som masse bodøværinger berettiget hånlo av TIL da de tapte den famøse cupfinalen i 2012. Selvsagt gjorde de det, akkurat som TIL-supporterne vil le når Glimt blir slått ut av UEFA Europa Conference League.

Vi så noe av den samme galskapen da RBK spilte i Champions League hvert eneste år, og det liksom ble forventet at man skulle holde med dem, for at de var norske. Ironisk nok var RBKs suksess i Europa ensbetydende med at de sopte inn penger, som de senere brukte på å kjøpe de beste spillerne fra klubbene til for eksempel TIL og Glimt. Særlig Glimt.

For alle andre enn Rosenborg var dette helt katastrofe, men likevel utbredte det seg ei skrudd holdning om at dette angivelig var så utrolig bra for norsk fotball. Dette fenomenet har nå kommet tilbake, at det ligger en slags forventning om at man skal applaudere Glimts suksess, og i hvert holde med dem i Europa.

Overfør det til hvor som helst ellers i verden, om du trenger empirisk sammenligning. Vålerenga-Lillestrøm. Brann-Viking. RBK-Molde. Real Madrid-Atletico Madrid. Liverpool-Manchester United. Tottenham-Arsenal. Polen-Tyskland. Tyrkia-Hellas. Spania-Portugal. England-Skottland. Det er virkelig ikke sånn at de heier på hverandre når de ikke spiller mot hverandre. Tvert imot. Da heier de på motstanderen, uansett hvem faen det er, fordi rivalens suksess er kryptonitt for enhver supporter, mens en rival som taper eller blir satt i forlegenhet er ei ren energiinnsprøytning.

Da Leicester overraskende vant Premier League i 2016, brukte fansen store deler av feiringen til å synge ekstremt drøye og harde nidviser om Nottingham Forest – en klubb som da lå på 16.-plass, én divisjon under dem, men som selvsagt var og er deres største rivaler historisk sett, og som hadde pisset på Leicester gjennom hele 70- og 80-tallet. Gratulasjonene fra Forest-fansen var relativt fraværende, for å si det forsiktig.

Det var helt nydelig, var det.

Jeg har vært relativt mye ute i Europa og sett både serie, europacup og VM-kamper. De som tror at de mishagsytringene, det sinnet og den frustrasjonen som kom opp da Espejord signerte med Glimt var ille, har virkelig levd et beskyttet liv som «supporter». Dette vet også Espejord selv. Og Glimt. Og TIL.

Rivalisering er Selve Drivstoffet i enhver supporterkultur. Det er en ren avspeiling av entusiasme og lidenskap, at folk faktisk bryr seg. Uten den dør fotballen. Da blir det enda mer glisne tribuner og mye, mye kjedeligere å være der. Derfor må denne onde kraften av fremsnakking, velmenende raushet, godhetsposering og det misforståtte ønsket om en forbrødring mellom rivaler i nord snart ta slutt.

Den dagen supporterne ikke blir forbanna når spillere som Runar Espejord eller Runar Berg går til erkerivalen, er vi virkelig ute å kjøre. Da er vi alle tapere.