Når folk spør meg om jeg har barn, sier jeg intuitivt ja. Jeg er jo far til tre. Men så retter jeg på meg selv, og sier: «Jeg har ikke barn, jeg er far til tre voksne mennesker». Det er fordi mitt farskaps aller største nederlag ville være å oppdra uselvstendige barn. Jeg har alltid hatt som en overordnet målsetting at mine barn skal oppdras til å bli dugelige, selvgående, virksomme mennesker.
Om jeg har lykkes må andre vurdere – jeg er i alle fall godt fornøyd. Alle tre drifter for egen maskin, og jeg verken ser eller hører så mye til dem. Det vil si – jeg synes vi har fin kontakt på en sånn passe måte, vi ringes og prates innimellom og har en liten Messenger-gruppe der vi utveksler litt info og noen morsomheter iblant. Når koronaen er over planlegger vi en liten reise sammen, for det har vi ikke gjort siden de var små.
Andre foreldre vil kanskje tenke at jeg har mislyktes fullstendig som har så lite kontakt og – gud bedre – så liten kontroll. Og jeg begynner jo kanskje å skjønne at jeg tilhører et slags mindretall med mitt oppdragerformål – for den siste Ungdata-undersøkelsen viser at barn blir stadig mer fornøyd med foreldrene sine, derfor bor de hjemme lengre og slutter aldri å dra på ferie i lag.
I en NRK-reportasje fortalte en Fredrikstad-familie nylig om hvordan foreldrene og de fire voksne barna (burde det forresten være noe som heter «voksne barn», er ikke det en selvmotsigelse?) reiser på ferie sammen, hvert eneste år. Både barn og foreldre var visstnok veldig fornøyde med det, og barna fortalte villig vekk om hvordan de kunne snakke med foreldrene på venners vis.
«Du måtte bære vorre gjeft og bodd i Balsjorn», sa husøyværingen jeg har som far oppgitt da det var litt trøbbel i oppveksten. Hvorfor akkurat i Balsfjord vites ikke, det kan jo ha hatt noe med å gjøre at det er ganske langt unna Øyfjorden på Senja, og sånn sett signaliserte det at målet hans for oppveksten var at jeg ikke bare skulle vokse opp, jeg skulle også, så snart som mulig, vokse meg ut. Helst så langt ut som mulig.
Det kan jo være at det er dette bakteppet som gjør at jeg får helt hetta når jeg tenker på denne Fredrikstad-familien. Andre ser sikkert ren idyll og den ultimate oppdrager-suksess, der foreldreskap glir over i vennskap og familiebåndene har vokst seg tykke som fangliner. For min del ser jeg bare unger som aldri blir voksne, som tripper på bassengkanten og fortsatt ikke vil stupe før mor ser på, og en familieenhet som er så sammensveiset at den blir ugjennomtrengelig for nyankomne.
Mitt oppdragersyn er muligens i mindretall, men jeg er heldigvis ikke alene om å problematisere den økende foreldretilknytningen hos våre unge voksne. Psykologspesialist Line Marie Warholm advarer i den samme NRK-reportasjen om at foreldre-barn relasjonen alltid vil foregå på barnas premisser, den blir aldri likeverdig, og at det er viktig å legge til rette for løsrivelse – begge veier.
Jeg skal for all del ikke stille meg til doms over verken fredrikstadværinger eller andre familier som koser seg sammen, det er mye bra som har skjedd i oppdragerbransjen de siste generasjonene, og det er jo grunn til å glede seg over at unger trives sammen med foreldrene sine. Samtidig er det grunn til å være på vakt slik at man ikke går i nye feller.
Det er ikke ungene, men foreldrene som må legge premissene for en vellykket løsrivelse. Her er «kontroll» et nøkkelord, eller oppgivelse av kontroll. Dessverre har ikke teknologien spilt på lag med oss som vil la ungen fly litt på egen hånd, mobiltelefonen har gjort dette stadig vanskeligere. En venninne av meg reiste på jordomseiling 20 år gammel, hun ringte hjem en gang i måneden.
I dag ville dette vært uhørt. Vi utstyrer barna våre med mobiler helt fra ung alder, og en viktig årsak er dessverre behovet for kontroll og overvåking. I andre enden av linja, hos barnet, blir det også enklere å ringe hjem når det skjer noe dumt og man blir lei seg, eller når de har mistet bussen og trenger å bli kjørt i stedet for å kjenne hvor vondt det er å fryse til neste buss kommer, slik at man lærer. Det er foreldrenes, ikke barnas, jobb å se disse tingene og gjøre noe med det.
Jeg tenker at det går an å være sammen med sine foreldre og likevel ha en slags likeverdig voksen-relasjon. Jeg tror jeg har det med mine foreldre, selv om jeg ikke bor i Balsfjord. Men forutsetningen for meg var at jeg måtte ut – en hel del år – på egen hånd og kjenne på livet og gjøre egne erfaringer, erfaringer jeg på ingen måte delte med foreldrene mine. Det kalles, tror jeg, å bli voksen.
Der håper jeg mine er nå – og derfor gleder jeg meg til den ferieturen etter pandemien. Men vær sikker, det blir ikke noen vane. De har med å lage – og betale – sine egne ferier.