Ordene har blitt gjengitt en rekke ganger av Mads Gilbert, professor i akuttmedisin og forhenværende klinikkoverlege ved Akuttmedisinsk klinikk på UNN, i forbindelse med skredulykker. Utallige leteaksjoner over mange år, med både hardt skadde og omkomne, har fått den profilerte legen til å gjenta dette, og bedt folk om å stille seg det retoriske spørsmålet.
De siste fem dagene har Norsk Folkehjelp rykket ut hele fem ganger, og med godt værvarsel over helga, og påskehøytiden rett rundt hjørnet, er det grunn til å advare igjen.
Værmeldingene blir stadig mer presise, og utstyret perfeksjonert, og i dag er det vanlig at erfarne fjellentusiaster har med seg både skredsøker, skredsekk, spade og sondestang. Etablerte forholdsregler følges. Erfaringer deles. Likevel fortsetter det å gå ras i fjellet som tar med seg folk.
– Lærdommen de siste tjue årene er at den eneste måten å være sikker på å overleve et snøskred, er å ikke bli tatt av snøskred, sa Gilbert til Nordlys i et intervju for tre år siden, et råd like logisk som det er tragikomisk. Det er heller ikke sånn at de som tas av ras for det meste er amatører uten noen kjennskap til fornuftig ferdsel i fjellet vinterstid. Mange er tvert imot erfarne, med godt utstyr og hundre- og tusenvis av turer bak seg.
I kjølvannet av skredulykker melder det seg alltid en debatt om ansvarsfordeling. Mange blir provoserte av at det offentlige tar regningen for å berge folk som har utsatt seg selv for fare. Selv om det er forståelig at man umiddelbart reagerer slik, må vi be folk besinne seg – ikke minst siden det er omkomne og hardt skadde involvert.
De som er rammet har også pårørende, og det er ikke nødvendigvis uaktsomhet eller likegyldighet til farer og hjelpemannskapenes arbeid, bak enhver ulykke. I likhet med ulykker på havet og i trafikken, har vi et system her i landet der det offentlige – i lag med frivillige – hjelper mennesker som havner i nød.
Et slikt system kan vi alle prise oss lykkelige for. For hva er egentlig alternativet? Å ikke hjelpe mennesker i livsfare? Å kreve at man selv plikter å betale for redningsaksjoner, enten det er på land og til havs, med de fatale følgene det trolig ville fått med tanke på manglende vilje til rask varsling?
Ingen av delene er fornuftige. Vi bor i et land, og ikke minst i en landsdel, der friluftsliv er et høyt skattet gode. For mange er turmulighetene en viktig, kanskje den viktigste, grunnen til at man bosetter seg her. Samtidig er det all grunn til å påpeke at toppturer i bratt terreng er forbundet med fare, i enkelte tilfeller til dels betydelig fare.
Dessverre er det en kjensgjerning at ingen andre steder i Norge blir tatt flere i skred enn her i Troms. Det er her i vårt nærmiljø at flest liv går tapt i snøskred. Det er en svært dyster statistikk, som gir all grunn til ettertanke.
Å mane til utstrakt forsiktighet og påpasselighet er derfor på sin plass. Den som legger ut på turer i skredfarlige områder bærer et stort ansvar, både for seg selv, for sitt turfølge og for redningstjenestens sikkerhet.
Skred utløses svært sjelden i terreng under 30 graders helling, som faktisk er omtrent like bratt som unnarennet i en hoppbakke. Ikke glem at det fins uendelig mange flotte turer også i denne kategorien.