ALICANTE (iTromsø): På en naturgressbane i Spania, litt utenfor allfarvei, gikk en 25-åring fra Tromsø mot sidelinja her om dagen. Treningsøkta med laget hans nærmet seg slutten. Noen minutter etter klokka 12, akkurat i det februarsola omtrent sto på sitt høyeste. Det vi nordpå vil kalle en knallgod sommerdag.

Før Runar Espejord, oppvokst på Sydspissen, rakk å hente vannflaska, ble han stoppet. Treneren klappet han på skulderen og de to snakket sammen i tre-fire minutter. Ingen alvorlig samtale, men heller målrettet.

Noe var likevel helt annerledes enn det bruker å være. 1996-modellen Espejord er, som sønn av cupfinalehelten Lars fra 1986, synonymt med Tromsø. Med sin karakteristiske bydialekt og med snakketøyet i orden når det gjelder. Ved siden av Morten Gamst Pedersen, den største spillerprofilen som har vært i TIL de siste fem årene.

Og jovisst, TIL er på treningsleir i Spania. Men i det Espejord spaserte av den grønne matta, er det 50 mil unna der «Gutan» befinner seg. Ikke hadde han TIL-logoen på treningstrøya heller. Og ikke var det Gaute Helstrup som kom bort og godsnakket med ham.

Alle som leser denne teksten vet at Runar Espejord nå er Bodø/Glimt-spiller, noe han valgte å takke ja til for en snau måned siden. Derfor er det Kjetil Knutsen, som halvannen uke før Glimt skal spille europacup, tar seg den nødvendige tiden til å følge opp den nye spissen sin.

Historien om Runar Espejord og TIL endte på en måte som gir rom for ettertanke. På pressekonferansen tidlig i januar, da Espejord ble offentliggjort som Glimt-spiller, var han raskt frampå for å klargjøre at han ikke følte han egentlig hadde noe tilbud fra TIL, ettersom han hørte til den nederlandske klubben Heerenveen.

Ledelsen på Alfheim svarte at de av «hele sitt hjerte» skulle ønske at Runar skulle spille for TIL. Men at «Runar valgte Glimt».

Da iTromsø satt seg ned med Espejord på spillerhotellet etter den nevnte økta, fikk han igjen spørsmål om prosessen som førte til at han havnet i Glimt. Selv var 25-åringen opptatt av å konstatere at TILs daglige leder Øyvind Alapnes i samme pressemelding hadde sagt at «det er ingen hemmelighet at en overgangssum hadde blitt umulig for oss». Noe Espejord tolket som at klubben ikke hadde råd til å hente ham, og at han derfor ikke anså dem som et alternativ.

Til evig tid vil det nok være to versjoner her. Runar Espejords og TILs. Fasiten er uansett at når Espejord nå er Glimt-spiller, sitter det som et dypt sår i Tromsø, og som jeg tidligere har skrevet i denne spalten, er det pinlig for TIL og Tromsø at vi har satt oss i en posisjon hvor den største profilen velger erkerivalen. På vei ut av byen fikk han slengt etter seg både Judas- og sviker-stempelet.

Uten at dette kan legges på alle som er i TIL i dag, så er det likevel de som må leve med konsekvensen. TIL har en uløst økonomisk situasjon, som henger mye på at deler av Alfheim ennå ikke er omregulert til boligbygging med de inntektene som følger. TIL har, ifølge seg selv, et av de minste budsjettene på spillerlønn, og har på toppen av det hele måttet låne penger i høst for i det hele tatt å kunne betale lønn til egne ansatte.

Konsekvensen er at TIL må drifte på en strategi med unge spillere, hvor noen av dem må selges videre. Utfordringen er at klubben samtidig må skape et interessant produkt som får folk tilbake på tribunen. Hvis spillerne som blir profiler, nærmest selges umiddelbart, skaper det åpenbart problemer med tanke på å skape relasjoner ut mot byen. Et universelt fotballproblem, som også gjelder TIL.

Hvorfor er Runar Espejord, elsket eller hatet i Tromsø, så relevant i denne sammenhengen? Årsaken er slik jeg ser det enkelt. Han er annerledes enn den vanlige fotballspilleren. Mer typete. Og i tillegg bygutten som skulle lykkes i Tromsø. Gå i fotsporene Sigurd Rushfeldt. Eller Ole Martin Årst.

Slik gikk det ikke, og TIL er på jakt etter en som kan konkurrere med Moses Ebiye om spissplassen foran 2022-sesongen. Det vil de finne. Men mest av alt trenger TIL-komet August Mikkelsen og de mer etablerte spillerne flere profiler rundt seg som vi i Tromsø kan bli glade i.

Det er jo disse vi vil se på, og det kan være så mange buildup-arrangement i sentrum, stilig musikk eller pauseunderholdning som de klarer, men når det kommer til stykket er det hva som skjer ute på banen, og av hvem, som vil avgjøre om folk kommer eller ikke.

At gamle grinebitere har én eller to helter de vet at alltid leverer, som de alltid kan diskutere i pausen og under og etter kamp, og at kidsa har noen utpå der som de selv ønsker å ha en drakt med navnet på ryggen av. Profiler er viktige for å få med seg folk, både i byen og i landsdelen der TIL er laget.

TIL er godt i gang med å bygge laget i Spania, noe som ikke fjerner behovet for å gi plass til individualistene. Kanskje noen internt vil ta steget? Ingen vil uansett ha et TIL-lag som er grått og trist, minst av alt klubben selv.

Espejord-overgangen bekrefter det vi allerede vet, at TIL ikke tilhører toppsjiktet i norsk fotball. Han må erstattes, vel så mye utenfor banen som på. Mange år med bunnstrid har slitt på alle i TIL. Og vi får håpe bunnpunktet ligger bak oss.