Den lokale idrettshistorien fikk et nytt høydepunkt tirsdag ettermiddag. Det er bokstavelig talt et stykke vei fra Andreas Leknessunds lokale gjennombrudd, som syklist i et lokalt ritt tilbake i 2015, til det vi så på TV-skjermen.
Foran millioner av seere kapret han den rosa trøya i Giro d’Italia, som regnes som verdens nest største sykkelritt, etter Tour de France. Godordene lot selvsagt ikke vente på seg. Han vinner nok ikke hele rittet, men innenfor syklingens verden betyr den statusen mye.
Hva han tenkte på, da han tok tak i den gedigne champagneflasken for å markere feiringen fra podiet, kan man bare spekulere i. De emosjonelle scenene minutter tidligere etter målgangen, midt i en vanskelig tid for familien, gjør at tårene definitivt var til å forstå.
23-åringen ville aldri vært der, hvis han som 16-åring ikke tok et avgjørende valg. Han flyttet fra trygge rammer i Tromsø til Norsk Toppidrettsgymnas i Bærum. Leknessund var åpen til iTromsø på at han drømte om tilværelsen som toppsyklist, og at miljøet i Tromsø ikke var godt nok.
Han er ikke alene. Johann Forfang har i mange år vært blant verdens beste skihoppere, og valgte som Leknessund å flytte sørover. Alpinist Mariell Kufaas og skiløper Vilde Nilsen er to av andre utøvere i individuelle idretter som måtte gjøre det samme.
Men dette har langt fra bare vært et fenomen for enkeltutøvere. Lagidretter har også vært rammet. Innenfor kvinnefotballen har Tromsø flere eliteseriespillere, som spiller for RBK og Vålerenga. Så er det lysning i tunnelen her, ettersom TIL 2020 styrer mot et opprykk.
Håndball er nasjonalt en betydelig idrett, men er i Tromsø langt unna toppen. Det har gjort at Aksel Hald og Henning Limstrand i ung alder har reist til Trondheim, der Kolstad har mål om å bli best i Europa.
Alle kan selvsagt ikke bli værende i Tromsø for å få suksess i sin idrett, og det er heller ikke noe mål i seg selv. Det er likevel ikke uten grunn at det en rekke ganger har vært skrevet om den nedturen det er for idrettsbyen Tromsø at de største talentene i de største idrettene, foruten herrefotball, «rømmer» byen. Hederlige unntak, som i skiprofilene Anna Svendsen og Erik Valnes finnes selvsagt.
Helt tilfeldig hadde 10-åringen Arctic Race of Norway en jubileumskonferanse onsdag ettermiddag på et av byens hoteller, der Leknessunds prestasjon selvsagt ble hyllet. Tross alt er han dessuten regjerende vinner av det fransk-eide løpet. Her ble det snakket i store ord om rittets betydning for landsdelen, litt slik man kan forvente når man driver egenhyllest. Hvorfor man skal flytte sørover, når Arctic Race er nordpå, kom attpåtil som et spørsmål. Ufrivillig komisk, spør du meg.
Hvordan holde på lokale talentfulle utøvere, har vært og kommer til å være et spørsmål som vil plage mange av de lokale idrettslederne. Undertegnede har også tidligere vært innom tematikken, da Leknessund som 17-åring slo igjennom på den nasjonale scenen.
Selv peker utøverne, som Leknessund overraskende ofte på for svake miljøer, eller dårlige fasiliteter for å drive idretten sin. Å snakke om Tromsø som en sterk idrettsby, uten å snakke om den voldsomme lekkasjen av talenter i tenårene, er vanskelig.
Vi går om kort tid inn i valgkampen. Vær ikke redd for at lokale politikere kommer med svulstige lovnader, som skal løse noen disse problemene - eller utfordringer som mange kaller det i 2023. Realiteten er uansett at bildene vi så av hele Norges Andreas Leknessund skjer fordi han flyttet fra byen, ikke på tross av det.