Historien ruller videre og mange føler på usikkerhet for fremtiden. De siste månedene har vi sett betydningen av å stå sammen.
Sikkerhetspolitikk er mye mer en kuler og krutt, det er også beredskap, økonomi og teknologi. Det er verdier, fellesskap og samarbeid. Nasjonal selvråderett er vanskelig å sikre alene.
Den raske internasjonale responsen i Ukrainakrisen viser viktigheten av organisasjoner som EU, FN og NATO, når de er handlekraftige, vel å merke. FN har vist mest handlingslammelse nå, dessverre. I Europa og vesten har vi erfart at sammen er vi sterkere enn hver for oss i møtet med det autoritære Russland. EU trer nå fram som den tydeligste drivkraften for frihet, demokrati, menneskerettigheter i Europa og på en global skala som handlekraftig stormakt. EU er ikke lenger rikmannsklubben.
Gjennom flere år har de østeuropeiske landene blitt betydelig styrket økonomisk gjennom sine EU – medlemskap. EU er også en stor drivkraft for å løse den andre store krisen som dreier seg om miljø og klima. De store grepene som EU nå gjør for å kutte avhengigheten av russisk olje og gass kommer til å akselerere det grønne skiftet. Norge må, som stor olje- og gassprodusent følge opp; vi må bygge en ny industri og energisektor på ryggen av olje- og gassnæringa. EU setter ambisiøse mål Norge må strekke seg etter.
Vi står foran store forandringer og avgjørelsene blir i økende grad tatt andre steder. Norge har en eksportbasert økonomi. Gjennom EØS-avtalen har vi tilgang til markedene for våre produkter. Vi inngår også i det europeiske fellesskapet for forskning og utdanning. Vi var sikret vaksiner gjennom EU og følger miljøstandarder satt i EU.
Men vi har ikke innflytelse i de viktigste rommene der våre naboland sitter som medlemmer. EØS er altså ikke nok. Norden ville vært en betydelig blokk i EU. Når verden nå er i stor forandring bør det komme en ny europadebatt i Norge om vår fremtidige tilknytning til EU. Stadig flere innser at det går gjennom fullt medlemskap.