Leserinnlegget er et tilsvar til Anna Amdal Fyhns innlegg «De rødgrønne svekker valgfriheten for vanlige folk»

Hun er ikke alene om å bedrive innsalg av denne besynderlige politikken. Partiet hun tilhører har på inn- og utpust i mange år hevdet at dette er selve essensen av valgfrihet; et uovertruffent gode man bare må gripe med begge hender.

Men hvor har Høyre denne ideen fra? Det har aldri vært noe rop i befolkningen etter en slik form for «valgfrihet». I mine åtte år som helsepolitiker på Stortinget, med omfattende møter med folk over hele landet, hørte jeg aldri noen si at «nå må vi sannelig få inn noen private firmaer i omsorgstjenestene slik at vi har noe å velge i….».

I møte med eldre mennesker og deres familier, samt med fagfolk av ulikt slag, var budskapet ikke til å misforstå: vi må sørge for å ha tilstrekkelig med økonomiske og faglige ressurser for å kunne gi gode, tilpassede tjenester til alle som trenger det. Det var ingen som nevnte at man trenger flere «omsorgsfirmaer» å velge mellom.

Jeg har i ettertid konkludert med at Høyres særegne form for valgfrihet er en merkelig kombinasjon av markedsideologiske tvangstanker og fikse ideer fra en eller flere av partiets mange spinndoktorer.

Både Amdal Fyhn og jeg tilhører den store etterkrigsgenerasjonen som nå går inn i pensjonistenes rekker. Vi er mange, vi er friskere enn tidligere generasjoner – og vi lever betydelig lengre. Det betyr at mange av oss kommer til å ha behov for hjelp og pleie i våre siste leveår. Vi vet allerede i dag at vi i årene fremover vil komme til å oppleve knapphet på helsepersonell og press på de økonomiske ressursene i kommunene, der folk lever sine liv og der tjenestene skal ytes.

Hvorfor i alle dager mener Høyre at løsningene ligger i å innføre et fordyrende mellomledd i pleie- og omsorgstjenestene i form av private drivere? Det er jo kommunene som helt og holdent definerer innhold og omfang på de fellesskapsfinansierte pleie- og omsorgstjenestene vi alle skal kunne få når vi trenger det, uansett hvem som driver. Høyres valgfrihet handler strengt tatt ikke om noe annet enn å kunne velge hvilken firmalogo hjemmehjelpen skal ha på sitt arbeidstøy. Med andre ord; stusslige greier.

Hva er det så som skal til for at eldre mennesker skal kunne leve i tråd med egne ønsker og behov – også når man trenger hjelp fra det offentlige? Jeg tror at for de fleste handler dette først og fremst om å kunne organisere hverdagen slik man har vært vant til; å stå opp og legge seg når man vil, spise middag når det passer – og kunne være fortrolig med de menneskene som kanskje må hjelpe med de mest private, personlige gjøremål.

Men mine valg må aldri innrettes slik at de går på bekostning av andre som har behov for hjelp og støtte. Valgfrihet innenfor knappe, fellesskapsfinansierte ressurser krever god organisering og en helhetlig og rettferdig utnyttelse av tilgjengelige faglige og økonomiske ressurser. En slik helhet har vist seg å komme under press når omsorgstjenestene splittes opp og deles på flere tjenesteleverandører.

I Sverige har man sett at denne form for privatisering har kommet helt ut av kontroll, mens det under det borgerlige byrådet i Oslo fram til 2015 vokste fram et tyvetalls private leverandører av hjemmetjenester som faktisk svekket brukernes valgfrihet snarere enn å styrke den. Det viste seg at tjenestemottakere som opplevde at de hadde valgt feil leverandør og som ønsket å bytte, fikk blankt nei – det går ikke, midt i en avtaleperiode, var svaret.

En annen bisarr effekt av det daværende borgerlige byrådets privatiseringsiver, viste seg da de rødgrønne vant valget i hovedstaden i 2015. Da ble det avdekket at over 3000 avviksmeldinger fra private omsorgsfirmaer var unndratt offentlighet, med begrunnelsen at dette var «forretningshemmeligheter»(!)

I en tillitsbasert omsorgsmodell, som er prøvd ut både i Danmark og Norge, har det vist seg at brukernes reelle innflytelse styrkes. I en slik modell er tjenestene organisert i omsorgsteam, som har stor beslutningsmyndighet i utforming av tjenestene, innenfor gitte rammer. Disse er igjen knyttet opp mot en fast gruppe brukere, som i tett samarbeid med fagfolkene i omsorgsteamet medvirker til å utforme den hjelpen man skal motta. Arbeiderpartiet har programfestet å innføre en slik modell, både i omsorgstjenestene og i offentlig sektor for øvrig.

Med andre ord; Arbeiderpartiet vil gi innbyggerne reell og gjennomgripende medvirkning og valgfrihet innenfor solidariske og rettferdige rammer, som gir alle – uansett status, lommebok og funksjonsevne – samme mulighet. Mens Høyre altså velger å rote rundt i en markedsliberalistisk gjørme der det tydeligvis ikke er forskjell på velferdstjenester og bilproduksjon.