«Matsvinn utgjør en større forskjell på økonomien enn økt boliglånsrente». Den uttalelsen, servert av forbrukerøkonom i Sparebanken Nord-Norge, Linda Tofteng Eliassen, kunne du lese hos iTromsø forrige uke.

Ifølge økonomen kaster vi en fjerdedel av all maten vi handler inn til husholdninga. Dette betyr altså at om du handler mat for 12.000 kroner i måneden, så kaster du varer verdt 3.000 kroner.

Rett i søpla. Hver eneste måned. På årsbasis kaster man altså 36.000 kroner. Rett i søpla.

Tallene varierer litt etter hvordan man leser dem, men man er noenlunde enige om at vi i Norge kaster rundt 350.000 tonn spiselig mat i året. Serveringsbransjen og svinn i produksjonsleddet er ikke medregnet. Verdien av maten anslås til å være rundt 20 milliarder kroner. Det er ekstreme tall.

Torsdag ble renta økt fra sentralbanken med en kvart prosent. Man regner med en heving på samlet én prosent i løpet av året, og at denne jevne økningen vil fortsette fremover, fra det kunstig lave rentenvået vi har vennet oss til de siste årene.

I kroner betyr en økning på én prosent at om man har et lån på fem millioner kroner, med en nedbetalingstid på 25 år, vil merutgiftene i renter være om lag 1.500 kroner i måneden. Halvparten av hva vi i snitt kaster mat for.

Realkostnadene for drivstoff, altså prisen i forhold til det du tjener, er fortsatt lavere enn før. Literprisen på bensin er også langt lavere en literprisen på flaskevann, en vare som i seg selv ville vært utenkelig å bruke penger på for noen år siden.

Smått flåsete kan man vel snart hevde at drivstoff er en attåtnæring for norske bensinstasjoner. Likevel tordner politikere og forbrukere. I etterkant av koronapandemien kan det late til at vi her på berget i større grad enn før forventer at staten skal ta regninga for alle uforutsette hendelser.

Det kan bli en svært dyr vane, beint ut sagt en uvane som de etter oss indirekte må betale for. Dette er en generasjon som allerede må ta kostnadene med forurensing og global uro. Å ta fra dem pensjonen i tillegg, er ikke bare ugreit. Det er direkte uetisk. Og derfor kan vi ikke bare hyle på oljefondet hver gang priser stiger, enten det er på mat, strøm eller drivstoff.

For mange er summen av de økte utgiftene utfordrende, og for noen umulige. De skal selvsagt motta hjelp fra det offentlige. For de aller fleste i dette landet er de imidlertid overkommelige. Til og med er det slik at om vi bare planlegger turen på dagligvarebutikken litt bedre, har vi gjort grep som gjør at vi er mye i bedre stand til å ta noen av de økte utgiftene, i tillegg til at man får litt god samvittighet med på kjøpet.