Selv fjerne kriger og konflikter har det med å krype ubehagelig tett på oss når bilder av barn som rammes kommer. Det vietnamesiske niåringen Kim Phuc som løper naken og skrikende med napalm over kroppen. Treåringen Alan Kurdis’ livløse kropp på den tyrkiske stranden. Den syriske femåringen Omran som satt helt paralysert og tom i blikket, dekket av aske og blod, uten å gråte.

Slike bilder og filmopptak er hjerteskjærende, og dessverre er det ofte slik at det er nettopp denne usminkede realitetsorienteringen, med barn og ungdom i hovedrollen, som virkelig får en til å ta alvor innover oss, uansett hvor langt unna elendigheten utspiller seg.

Det er trist at skal være slik, men det er også naturlig. Barn og ungdom representerer det uskyldige og skjøre, og når de lider, er det vi voksne som ikke har gjort den aller viktigste jobben vår, som selv i genetikken kan kokes ned til å beskytte våre barn.

LES REPORTASJEN: De glemte barna

Dessverre trenger vi ikke reise helt til krigsherjede områder får å se elendigheten inn i øynene. I dagens iTromsø kan vi lese om ungdom i Tromsø, midt i Velferds-Norge anno 2018, som er sviktet av voksne. Gutter og jenter som systemet ikke har tatt seg av. Som flere ganger i uka må oppsøke en egen møteplass for å få mat, så de kan legge seg mette om kvelden.

Dette er ikke barn som er offer for mislykket integrering eller andre storpolitiske og komplekse problemer. Dette er våre egne barn og vår egen ungdom, som altfor få av oss voksne har sett. Som verken psykisk eller somatisk helsevesen har sett. Som ikke skolevesenet har snappet opp. Som ikke Barnevernet har steppet opp for.

De unge menneskene iTromsø har snakket med har, av individuelt forskjellige grunner, droppet ut av det vellykkede velferdssamfunnet vi andre er så heldige å leve i. Livene deres leves i et parallelt univers med oss andre som passive iakttagere, om vi ser dem overhodet. Noen har foreldre og foresatte som sliter med rus, eller av andre årsaker har mistet evnene til å gi barna sine den omsorgen, den kjærligheten og den tryggheten vi har en kollektiv plikt til å gi dem.

Noen av dem har blitt utsatt for vold og seksuelt misbruk. Andre har sett det utspille seg ofte på nært hold i sitt eget nærmiljø. Flere av dem har ikke fast adresse og vandrer derfor mellom diverse tilfeldige steder for overnatting, med alt dét medfører av rastløshet, frustrasjon og hygieniske utfordringer.

Midt oppi all fortvilelsen og dette smått ufattelige opplegget er det noen som tenner et glimt av håp for dem. Ved Ungdommens Møteplass Tromsø (UMT) tar de seg av så mange de makter, i aldersgruppen 15 til 20 år. UMT ble opprettet i januar, der de ansatte gjør en heltemodig innsats for å hjelpe dem som ikke glir sømløst inn i de tradisjonelle ungdomsklubbene, som ikke driver med idrett eller andre organiserte fritidssysler, som har utfordringer de ikke klarer å hanskes med på egen hånd.

I dag følger de opp 270 ungdommer som sliter, eller står i fare for å oppleve det man kaller et utenforskap. Ved UMT får de kjenne på trygghet, spise seg mette og møte andre som skjønner hva de selv står oppi. Takk og lov at noen gjør noe.

I 2008 var det 80 ungdommer de hjalp, noe som gir en tredobling på bare ti år. Mørketallene er neppe fraværende, de heller. Det er både oppsiktsvekkende, rystende og skremmende, for dette skjer i vår egen by, en by vi elsker å snakke om som raus og inkluderende, i nåtid, mens du selv sitter mett, varm og trygg og leser denne teksten.

Vi har altså flere hundre unge mennesker i vår egen by, der mange går en høyst usikker fremtid i møte. Flere av dem sliter med konsentrasjon og lærevansker, og de vil ha påfølgende problemer med å skaffe seg utdannelse, ta fagbrev, komme seg inn på arbeidsmarkedet og være en del av det fellesskapet vi andre tilhører. Og det blir bare flere og flere av dem. Som nesten ingen av oss ser.

Jeg har ikke noe svar på dette. Jeg er også en av dem som ikke har sett barna og ungdommene. Og mens jeg tenker på for en fabelaktig og livsnødvendig innsats de ansatte i Utekontakten gjør, og for noen helter og heltinner ungdommene selv er, som i det hele tatt står oppreist og fortsatt prøver, tenker jeg at vi må bli bedre til å se. Og se etter.

Først og fremst for ungenes og ungdommenes skyld, men også for den kollektive samvittighetens del. Vi har ikke råd til annet.