Hei, jeg heter Silje, er 44 år, alenemor og spesialsykepleier som har gått fra det offentlige til det private. Jeg er en av de som det snakkes en del om i debatten omkring helse som det har handlet mye om i det siste. Det private vs. det offentlige.
Den dagen jeg gikk ut døra på UNN var en meget emosjonell og tøff dag. Jeg gråt, mine kollegaer gråt og jeg fikk mange støttende ord. Grunnen til at jeg gikk var personlig.
Men jeg vil gjerne poengtere at jeg ble ikke «stjålet» fra det offentlige, jeg gikk frivillig. Jeg ble ønsket velkommen til et utrolig fint arbeidssted, hvor det ble tilrettelagt for min livssituasjon.
Og vi er ikke tusenvis som har blitt «stjålet». Vi er noen få. Det er på tide å få fokuset vekk fra akkurat det og heller stille spørsmålet;
Hva er den egentlige årsaken til at mange forlater det offentlige helsevesen? Og hva skjer dersom politikerne skal få bestemme hvor vi som helsepersonell får lov til å jobbe?
Hva skjer dersom Helsepersonellkommisjonens råd om å pålegge ansatte økt hyppighet av helgearbeid og tøffere turnuser settes i verk?
Det som mest sannsynlig kommer til å skje er at det blir mer krevende å beholde sårt tiltrengt helsepersonell. Enda flere vil kanskje tenke; «vet du hva, dette gidder jeg rett og slett ikke. Jeg finner meg en helt annen jobb, et helt annet sted.»
Er dette gode signaler å sende ut til de som lurer på om de skal bli helsepersonell, eller som vurderer å gå tilbake til yrket sitt?
Mange sykepleiere tar nå til orde for å si at sykepleie er verdens beste yrke, at vi må slutte å snakke det ned. Vi snakker det ikke ned. Vi tar til orde for bedre arbeidsforhold. For bedre pasientsikkerhet, for en fullverdig pasientbehandling. Det er vår plikt å si fra når forholdene ikke er gode nok. Det er vår plikt å passe på pasientenes verdighet og sikkerhet.
Det handler ikke om å snakke ned yrket. Det handler om pasientsikkerhet! Sykepleie er et fantastisk yrke, det vet alle som har valgt det, derfor kjemper vi, men vi blir ikke hørt. Det oppleves som vi snakker til døve ører, at det er nytteløst.
Jeg er enig med forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, at en liten andel helsepersonell jobber i det private ikke er den største helsekrisa.
Kjernen i debatten og problemet nå er hvordan beholde helsepersonell. Lill sier at «det er bekymringsfullt dersom diskusjonene om fremtidens helsetjeneste bare plasseres langs offentlig/privat-aksen.»
Administrerende direktør i Aleris, Anita Tunold, spør hvilken helsekrise som er størst og viktigst? «Er det at en bitte liten andel av helsepersonellet i landet vårt jobber i privat sektor, den viktigste utfordringen vi må ta tak i?"
Vi må få fokus bort fra diskusjonen om privat vs. offentlig.
For problemet ligger ikke der. Og det MÅ politikerne slutte å fokusere på. Fokuser på det som er viktig og det som er kjernen i problemet. Hvordan beholde helsepersonell der de faktisk trengs?
Helsepersonell er som alle andre mennesker, de er også i ulike faser av livet gjennom et langt arbeidsliv. For å beholde disse gjennom de ulike fasene i livet må det tilrettelegges for det.
Hva hvis det var mulig at et nært samarbeid mellom ledelse og ansatte kunne ført til at det ble tilrettelagt gjennom livets ulike livsfaser, for dermed å kunne beholde de ansatte litt lengre. Der tror jeg det er mye å hente.
Det private kommer til å vokse fram når flere og flere forstår at de har helseforsikring som kan sørge for at de får hjelp mye fortere, eller at noen rett og slett betaler privat for å få gjort noe det offentlige ikke makter. Noen pasienter har sagt at de gladelig betaler de kronene det koster bare for å få komme tilbake i jobb. Det skal ikke være sånn!
Dersom det private forbys, hvordan skal det offentlige klare å ta unna alt? De klarer det ikke. Det går ikke. Da blir mange stående bakerst i køa og samfunnsøkonomisk er det en katastrofe.
Hva skjer da med alle pasientene som ikke får behandling, enten på grunn av lange ventelister, eller rett og slett fordi det ikke finnes kapasitet til å tilby den behandlingen som kan hjelpe pasienter som har ventet lenge på behandling og som kanskje har litt neglisjerte diagnoser?
Jeg har jobbet mange år i det offentlige. Jeg har stortrivdes og gledet meg til å gå på jobb. Det er kjempespennende å være operasjonssykepleier. Det er tøffe dager, sterke møter, men også utrolige givende. Vi som arbeider tett sammen tar vare på hverandre. Det er spennende å følge utviklingen i behandlingsmetoder og få lov å være med på denne reisen. Jeg synes det er trist å se hvordan det offentlige nå sliter med å beholde personell.
Jeg har valgt å jobbe privat nå, av personlige årsaker som handler om det jeg nevnte med å befinne seg i ulike faser i livet. Det jeg erfarer nå er at vi har utrolig mye å lære av hverandre.
I det private ser jeg hvordan logistikk, effektivitet og teamarbeid kan gjøres på en helt annerledes måte. På en måte som gjør at vi kan behandle flere. Selvfølgelig er ikke det sammenlignbart med det offentlige, men akkurat på noen punkter ser jeg, med min erfaring fra begge hold, at en del ting helt fint kan driftes annerledes.
Jeg ble også positivt overrasket over hva vi behandler i det private. Det er ikke bare Botox og implantater vi setter inn, som mange tror. Jeg har møtt så mange pasienter som har fått et nytt liv, ny livskvalitet, fordi de har fått gjort for eksempel, en brystreduksjon. Unge jenter som sliter med nakkesmerter og har gått sykemeldt pga. for større bryst. En annen som har fått nytt liv etter en bukplastikk, en operasjon som kun ble tilbudt etter vektreduksjon og livsendring. Nå er motivasjonen til å trene og holde seg der mye større. Er ikke det folkehelse og god pasientbehandling så vet ikke jeg.
En snekker som har gått i snart to år og ventet på en operasjon hos det offentlige i skuldra og alt annet som er prøvd ikke fungerer.
Barn som går konstant forkjølte og som får fjernet mandlene.
Dette er bare noe av det vi gjør i det private. Vi ønsker å være en ressurs for samfunnet og for det offentlige.
Så igjen, hva hvis det er mulig at vi kan gjøre nettopp det, lære av hverandre, utnytte hverandres ressurser og kapasitet. Til det beste for pasienten! For det er jo det vi alle vil.
La oss bruke tid, penger og ressurser på et samarbeid istedenfor å kritisere hverandre eller se på hverandre som konkurrenter. La oss sammen bruke vår felles energi på å løse den krisen vi nå befinner oss i.