Jeg er selv et klassisk påskebarn, flasket opp på den norskeste av den norske påska, minus det religiøse innholdet. Vi hadde hytte på fjellet, ei enkel hytte med utedass og der vannet måtte hentes på et fjellvann der vi boret etter vann, som igjen måtte bæres opp en bakke på flere hundre meter, med ei stigning på cirka 67 grader. Når rasfaren var for stor, eller termometeret hadde krøpet ned i 30 minus, smeltet vi snø. Snø var det i det hele tatt det eneste vi hadde nok av.

Det har blitt så lett i dag. For lett. Man snakker i år om at det er mye snø, men det er absolutt ingenting mot hva det engang var. Og da var det ikke vannklosett, dreiedo eller alskens moderne greier, men heller et iskaldt utedass der man risikerte telehiv i begge skinkene om man tok med seg et gulnet Fantomet på dass og brukte for lang tid.

Mannen i huset, for dette var mannens plikter, hadde som regel gravd en grav så langt ned at den ikke skulle trenge tømming de neste 400 årene, slik at man ikke hørte ekkoet av sitt fornødne, som traff bunnen som harde isklumper, før man var på vei ut av det illeluktende skrekkabinettet.

Da jeg vokste opp, hadde ikke klimaendringene begynt å gjøre seg gjeldende, endringer som har gjort den gjennomsnittlige påsken til en lek for de kommende generasjoner. Heldige ungdommen nå til dags som har de velsignende klimaendringene.

På syttitallet var det derfor så mye snø og is og minusgrader hver påske, at det hadde null å si om det var tidlig eller sen påske. I dag er 22. mars den tidligste dagen første påskedag kan falle, mens 25. april er den siste. Luksus. Før i tiden kunne påska starte i januar, og slutte midt i mai, gjerne den samme påska. Og snøen lavet ned. Hele tiden.

Snøscooter var noe kun Røde Kors og de mest motorfikserte gærningene hadde tilgang til, og derfor måtte alle gå på ski. Ski av tre, som klabbet som bare faen, med bindinger oppkalt etter ei rottefelle, med staver av bambus, som aldri var like lange, og der det eneste vi hadde å bruke til skismurning var tjære og skokrem og smeltet tyggis. De heldige av oss som hadde tyggis i hvert fall. Ozonlaget var jo borte på denne tiden, så det å gå på ski på fjellet var som å jogge inni en gigantisk mikrobølgeovn.

Vi gikk masse på ski åkkesom, uansett vær; lange og meningsløse turer i snøstorm, der eneste motivasjon var en karrig rasteplass et sted langt inn i det øde fjellet. Der spiste vi svidde pølser og brødskiver med brunost på bål, skrellet appelsiner, de helvetes appelsinene, til fingrene ble klisne og stive av kulde, før vi kronet verket med å svi gane og tunge på kakao. På gode dager var det mulig å slurpe i seg noe kakao nederst i den knuste glasstermosen, men det meste av innholdet var uansett bare snerk. Masse ganebrennende snerk.

Det var alltid lovnader om saft og Kvikk Lunsj (den billige sjokoladen, uten bindestrek i navnet) ved neste bakketopp, og når vi så nådde neste bakketopp, var det alltid gapskrattende presiseringer om at det jo var neste bakketopp som gjaldt, ikke den vi hadde nådd fram til. For vi nådde selvsagt aldri fram til den imaginære og Kvikk Lunsj-utløsende bakketoppen. Det var et ondsinnet narrespill iscenesatt av våre forfedre.

At det var Kvikk Lunsj som var Den Hellige Gral vi svettet og slet oss mot sier dessuten det meste.

Kvikk Lunsj, denne aller, aller kjipeste sjokoladen laget i hele sjokoladens historie, måtte selvsagt bli påskesjokoladen. Eller, «sjokoladen». En «sjokolade» med så lite sjokolade i at den nesten er vektløs, da den tynne filmen med sjokolade er drapert rundt tørre fliser av kjeks. De prøvde sikkert å lage den med snø i midten først, kjenner jeg de kyniske Freia-sadistene rett.

Da vi var unge, var ikke engang Sophie Elise født, det var ikke enkelt, og derfor var det heller ingen som hadde fortalt myndighetene at Kvikk Lunsj i praksis var kjeks dyppet i palmeolje. Den innbilte smaken av lykke var smaken av rå palmeolje, ei olje så usunn at den får canadisk oljesand til å smake som Prime Hydration-vann. Men vi hadde ingen Sophie Elise, vi. Ikke en jævla influenser var å se, verken i lavlandet eller på høgfjellet. Det var beinhardt.

At Freia kreerte Kvikk Lunsj i mellomkrigstiden, i de harde tredveårene, sier det meste. Under krigen ble det satt en stopper for produksjonen, men straks Hitler kapitulerte i bunkeren sin, startet galskapen opp igjen. Det kunne sannsynligvis stoppet mange år før, om de hadde brukt «sjokoladen» bevisst i krigføringen.

De kunne sendt ubemannede båter i land på Normandie, fullastet med Kvikk Lunsj og nazistene hadde mest sannsynlig kastet seg selv på havet mens de skrek «Kapitulation!» av fulle lungers kraft.

Vel hjemme på hytta fra de strabasiøse skiturene, som var så uendelig lange at de i dag hadde vært potensielle varslingssaker til Barnevernet, og som fikk Vasaloppet og Birkebeinerrennet til å fremstå som de enkleste barneskirenn, var det å spise hermetiske kjøttboller man da kalte Joikakaker, også disse lå i en saus av fet palmeolje, servert med potetmos fra pose til og tyttebærsyltetøy.

Foodora og Wolt fantes ikke. Pizza var navnet på et skjevt tårn i Italia, og hamburger bare noen man hadde sett i svarthvittfilmer fra USA.

Jeg husker en familie vi feiret påske sammen med, der yngstesønnen deres fikk denne materstatningen servert krakket sammen til en seig grøt, som han i praksis kunne ha spist med sugerør, og som han solbrent og utmattet etter en skitur på 12 mil, der premien med Kvikk Lunsj over neste bakketopp aldri hadde utløst sjokolade, slurpet i seg den grå materien som om det stod om liv, som det mest sannsynligvis også gjorde.

Denne sinnssyke slurpelyden hjemsøker meg fortsatt, 45 år senere. Han skal selvsagt holdes anonymt, guttungen, men det er neppe tilfeldig at han senere i livet skulle få 160 kamper for Bodø/Glimt. Jeg sier ikke mer PRIKK PRIKK PRIKK.

TV hadde vi ikke på hytta, for det var noe amerikanske styggedom som ikke skulle herpe påskeidyllen. Dessuten var det uansett bare én kanal, og siden påska var kristen høytid, viste de stort sett bare gudstjenester, andakt og av og til noen steinrare musikkprogram med en ivrig Eyvind Solås som satt bak et piano, ikledd alpelue, og snakket helt speisa til et publikum på maks 54 personer.

Siden internett heller ikke fantes, ble vi derfor jaget ut igjen om kvelden for å lage hoppbakke og gå enda mer i oppoverbakker på ski. De sterkeste av oss overlevde. Mange strøk med eller ble bare borte i bekmørtna.

Det er i sannhet noe av et mirakel at enkelte av oss i det hele tatt levde videre. Det må ha vært sterke gener, samt at Påskelabyrinten pågikk uten internett, og at det derfor gikk an å høre på uten å bli kollektivt suicidal sammen med Viggo Valle av å høre på alle juksemakerne som googler samtidig som de later at de tenker, og at påskenøttene, for de heldige som hadde TV, ble loset trygt i havn av trauste Roald Øyen, altså før NRK begynte å svi av lisenser på å sende moroklumpene Øystein Bache og Rune Gokstad verden rundt på folkets regning.

Men det var bra for karakteren vår, må vite. Vi ble sterke og gode mennesker. Og vi overlever pinadø alt, vi som holdt ut.

Nå har det blitt for lett. Ungdommen i dag skjønner ingenting.

Ha ei velsignet påske!