Jeg er til det ekstreme for at folk skal få bestemme selv hva de vil bruke fritiden sin til, så lenge kardemommeloven ligger der som en sikkerhetsventil i pannebrasken. Men nå må vi ta oss sammen her. Det neste halvåret blir lakmustesten på hvorvidt kulturbyen Tromsø fortjener å bli kalt nettopp en kulturby. Og de av oss som har helse til det må stille opp, for nå brenner det på dass.
Vi som bor i, eller i nærheten av, Tromsø by er vanvittig heldige. Ja, det kan være masete med den forbanna snøen, den sure balsfjordvinden, den forbanna kalde sommeren og de jævla måsene som hvert år – i perioden april til august – nedjusterer oss til andreplass i næringskjeden. Og alt det der. Men dette er problem som ikke kan håndteres mer konstruktivt enn å se opp mot himmelen og hytte med neven, eventuelt med å drikke sprit. Men det hjelper ikke. Det bare er sånn.
Det er mange grunner til å trives i og rundt Tromsø, og de overgår ulempene med bravur. Med bruer på begge sider av den lille og kule øya, og med etableringen av universitet, og et enormt tilsig med unge mennesker, tok byen på seg ledertrøya og har siden vært landdelens uformelle hovedstad.
Jeg har bodd her selv i litt over 30 år, og kom, som så mange andre, hit som student. Og som så mange andre skjønte jeg fort at dette var virkelig ikke noe for meg. Men da hadde byen slukt meg, og et vesentlig punkt på lista over det som var forlokkende med Tromsø var den ekstremt høye frekvensen av kulturelle arrangement. Siden nittitallet har det bare eskalert, og blitt enda bedre enn det noen gang har vært.
Kino, teater, utstillinger, forestillinger og konserter. Sammenlignet med byer på samme størrelse i både inn- og utland er aktiviteten i Tromsø helt fantastisk. Mens verden har ligget delvis i dvale i nesten to år, og der kulturlivet har vært en av de virkelig hardt rammede parter, merker de fleste av oss nå at det letter litt.
Mens lyset er på vei tilbake, flyter sosiale medier, plakattavler og annonser over med kunngjøringer av kulturarrangement. Og det er mer enn noensinne, for det er en såkalt ketchup-effekt vi nå ser, der alle de utsatte arrangementene nå endelig kan settes opp, samtidig som nye har kommet til. Artister har gitt ut nye plater, nye filmer har premiere, nye oppsetninger, ny kunst er laget og lokale band og artister trenger å komme seg ut og spille for publikum igjen.
Som følge av dette er kulturtilbudet i Tromsø det neste halvåret det drøyeste, på en bra måte, jeg kan huske å ha sett. I en sak i herværende avis denne uka, presenterte vi alle konsertene som foreløpig er satt opp, og det hele ser ut som en drøm. Aktive aktører som Studenthuset Driv, Bastard Bar, Prelaten, Kulturhuset, Blårock, Amtmandens og The Edge har alle konsertarrangement i tiden fremover som fortjener å fylles opp med kulturhungrige publikummere som er i kraftig i underskudd på slike opplevelser.
Pop, country, rock, metal, jazz, klassisk musikk, soul og så videre. Og det er omtrent bare norske artister. Snart kommer alle de utenlandske og presser seg inn i samme program. Og til sommeren er det festivaler, hvorav flere av dem har ikke vært i sving og vigør siden sommeren 2019. Og ikke glem at kino, teater, utstillinger – og alt annet som er innenfor en utvidet kultursektor – skal inn i folden. Boklanseringer, debatter, foredrag, folkemøter, konferanser osv.
På papiret kan dette blir det morsomste våren, sommeren og høsten vi har hatt her i byen.
Forutsetningen for at dette skal bli så himla artig som det ser ut til er likevel avhengig av en vesentlig faktor, nemlig at folk faktisk kjøper billetter og kommer. Og det er her jeg er lett bekymret på arrangørenes vegne, og fuglene skal vite at jeg håper jeg tar skammelig feil.
Det ene er at mengden arrangement på et gitt punkt når ei smertegrense, altså for hvor mange arrangement hver og én av oss klarer å presse inn i våre egne kalendere. Jeg håper suget og mangelen på påfyll de siste to årene er det som slår positivt ut, og at folk ikke bare går og ser de største artistene, men at man ønsker å sjekke ut mindre band og artister, de som skal bli store om tre år, eller bare vidunderlige saker ment for å være permanent i undergrunnen.
I mine mest pessimistiske bølgedaler er jeg derimot bekymret, fordi jeg er redd denne helsikes pandemien har ødelagt våre kulturelle handlingsmønstre. At vi har blitt litt latere, litt mer bedagelige og sedate hele gjengen. Netflix, HBO, Disney +, TV2 Play, NRK, Amazon, Paramount Riks-TV iMovies og hva det nå heter alt. Det er bare et tastetrykk unna, og du kan trykke på pause når pizzaen er ferdig eller du må på do eller vil sjekke sosiale medier.
Det er denne tilstanden vi må røske oss selv og hverandre ut av. Fordi det handler om byen vår, at vi alle må ut av godstolen og hute oss til helvete på konsert, utstilling, teater, kino eller hva det nå enn er av kulturelle preferanser en foretrekker. Hvis ikke må man nøye seg med å scrolle bildearkivet på mobilen etter elendige og uskarpe bilder fra den gangen man var skikkelig ellevill og gæren og dro ut og opplevde kultur sammen med andre.
Nå er jeg heldigvis ingen Nostradamus, og jeg er så elendig til å gjette på fremtiden at jeg for lengst har sluttet å postulere oppriktige gjetninger på fremtiden. Men jeg er mer redd for en kulturell kollaps enn jeg er for sentrumsdød på grunn av utenbys kjøpesentre og handelslekkasjer til internett. Jeg er genuint redd for hva som skjer med byen vår om folks kulturelle konsum utenfor egen dørstokk ikke kommer tilbake til hva det var, for da er vi i trøbbel, alle sammen.
Livekultur der ute, sammen med andre mennesker, er den prima ferskvaren som den hermetikken som serveres fra TV-skjermen eller mobilen din aldri kan matche. Men det er ikke noe vi kan ta for gitt. De heltinnene og heltene, både som fremfører, produserer og arrangerer, er folk vi skal være ufattelig takknemlig for at peiser på og lager moro og faenskap for oss. Og hvis de forsvinner, er det overhodet ingen automatikk at det automatisk popper opp noen nye.
Så kom dere ut, folkens. Vi trenger å bli glade, triste, provoserte, kåte, sinte, energiske og ________ (fyll på med adjektiv du mener passer for deg selv). Kultur er, iallfall slik jeg selv opplever den, den virkelighetsflukten, de kickene og de dropsene vi trenger for å slepe oss gjennom dagliglivets trivialiteter. Så kjøp billetter i gave til hverandre. Legg en konsert, en kinofilm, ei forestilling eller ei utstilling inn på veien til en tur på byen. Kom deg ut av sofaen.
Ja visst er det pompøst å si det, men det er byens sjel som står på spill her.