Putin angrepskrig mot Ukraina er en grusom utvidelse av hans autoritære overgrep mot grupper i Russlands egen befolkning. Den russiske kjønnsforskeren Olga Shnyrova sier at kjønn har blitt et farlig ord og eskaleringen det innebærer bør ringe en bjelle. Et naboland i krig mot en suveren stat kjennes unektelig på kroppen. Når Putin rabler om et degenerert vesten, skadelig og uten verdier, gjør han det med støtten til nasjonalistiske og ekstreme grupper i hele Europa. Innenriks kaster han hele folkegrupper under seg med støtte av en kirkeleder for millioner av mennesker.

La oss rase over Patriarken av Moskva og hele Russland et øyeblikk. Den russiske ortodokse kirkes overhode, mannen nærmest gud. Ulikt hans liberale kollega Paven gir Patriarken ingen innrømmelser. Det trenger han tydeligvis ikke for siden Sovjetunionens fall i 1991 har kirka økt sin skare fra 50 til 75 millioner troende. I motsetning til vestens sekularisering og ivrige forsøk på folkerett og mangfold har Putin og Patriarken økt aksepten for autoritær voldsbruk.

foto
INNLEGGSFORFATTER: Marianne Bilden, kvinnepolitisk leder i Troms og Finnmark SV Foto: Jens Kristian Nilsen 

Kirill, som han heter, ble valgt i 2009 og har ført en tett dialog med myndighetene. Han kalte Pussy Rio-konserten i 2012 for 'djevelens verk' og var såre fornøyd når Putin internerte medlemmer fra det feministisk punkkollektivets to år i arbeidsleir. Denne skrekken for LBHTI-vennlige feminister er kanskje ikke overraskende med tanke på Patriarkens uttalelser om at feminisme ødelegger moderlandet og lokker kvinner fra hjem og barn. Pussy Riot er faktisk så farlig at et medlem ble arrestert i sitt hjem for bare en liten uke siden, av ukjente årsaker.

Ellers er Kirill imot homofili, abort og religionskritikk. Han er en pådriver for familiepolitikk som forbyr ‘homoseksuell propaganda’ og tillater ektemenn å banke kone og barn. Ifølge Amnesty dør 14 000 russiske kvinner hvert år av partnervold. Det et grusomt bakteppe for da russiske myndigheter i 2017 avkriminalisering av vold i nære relasjoner. Så lenge volden ikke fører til ‘vesentlig kroppslig skade’ og ikke skjer – for – ofte kan russiske menn denge løs på sine kjære i fullstendig tråd med både stat og kirke. Patriarken motsatte seg nemlig politiske forslag om å beskytte ofre for vold i nære relasjoner senest i 2020, av moralske årsaker må vite – og i forsvar av hans konservative familieverdier.

Feminisme har som mål å øke demokratisk rett og deltakelse. Vi bruker feministiske og interseksjonelle analyser for å identifisere hvordan folk hindres i politisk deltakelse, og vi legger fellesskapets press på makthavere for handling. Siden feminister er forferdelig normale mennesker og dermed helt forskjellige har vi som demokratiet ellers behov for innsikt og kunnskap. Vi trenger forskning, deltakelse og vilje til bevegelse. Mens Russland og Ungarn legger ned kjønnsforskning og svekker kvinners og minoriteters rettsvern bør vi fortsatt øke vår forståelse av maktstrukturer og ekskludering, og motvirke disse.

I Canada ga nylig katolske biskoper en uttalelse hvor de anerkjenner lidelsene kirkene har påført urfolk. En kartlegging av hvor mange barn som døde på de kristne internatskolene pågår enda, men det er allerede funnet flere tusen levninger. Som i Sapmi og Grønland kom kirke og stat til Canadas urbefolkning til på 1800- og 1900-tallet for å berge barn fra sin egen kultur, i henhold til gjeldende pseudovitenskap.

Fra statens side satt senatet i Canada en komité for menneskerettigheter som i 2021 intervjuet urfolkskvinner utsatt for tvangssterilisering så sent som i 2019. Uspiselig, uutholdelig og grusomt, men ikke unikt. Mellom 1930–1970 ble rundt 300 romanikvinner sterilisert i Norge. ‘Frivillig’, under trussel om å bli fratatt sine andre barn. Vitnemålene fra Canada er lik. Biologisk determinisme og sosialdarwinisme har ikke utviklet seg nevneverdig rent faglig, men noen nye navn og fiender har de fått. I år hater de spesielt transkvinner, av en eller annen grunn.

Når Sannhets- og forsoningskommisjonen kartlegger statlige overgrep mot samer, kvener og skogfinner og Bispemøtet i Den norske kirke gir en unnskyldning til lesbiske og homofile er ikke det nytteløst tidsfordriv. Arbeid mot diskriminering er arbeid for fred. Vi må se hvor det smerter, bøte på skadene og åpne plass for fredelig uenighet og fellesskap til tross forskjeller. Vi gjør det i kontrast og i konkurranse med autoritære høyreekstreme bevegelser som vil holde kvinner under mannen, skeive inne i skapet og minoritetsfolk under nasjonalstaten.

Nå er en god tid for allianser og vennskap. Gi ingen plass til Putin og hans likesinnede i nordområde, men bygg samarbeid og sikre menneskerettighetene til alle.

Vær kravstor og vis solidaritet. Ingen er fri før alle er med.