Denne uka har levert den ene politiske nesestyveren etter den andre for tromsøsamfunnet. Først kom varselet om at regjeringen vil knipe inn på pengebidraget til byens store, og sårt tiltrengte, veiprosjekter.

Så kom beskjeden om at EU skroter Tromsøs søknad om å bli tatt opp i gigantprogrammet som skal skape 100 klimanøytrale byer i Europa innen 2030. At Bodø også ble veid og funnet for lett er en meget mager trøst.

For å understreke miseren har byen i dagevis blitt nedlesset i snø, her vi nyss hadde begynt å tro på håpet om vår.

Næringsforeningens leder, Trude Nilsen, som hadde håpet på EU-milliarder i strie strømmer, «et paradigmeskifte» og «et nytt universitetsøyeblikk» for Tromsø, må innse at bedriftene hun jobber for må ta løftet selv. Det kan bli tungt.

EU er ikke den eneste pengekassa her i verden, men det er ikke tvil om at et medlemskap i unionens monsterprogram hadde skapt en helt egen driv i arbeidet. Det ville hatt den samme funksjonen som en OL-søknad, eller et digert tunnel- eller bruprosjekt.

For én ting er motivasjonen til å sette inn det ekstra giret i den enorme jobben det er å skulle gjøre en kommune som Tromsø klimanøytral – en kommune som på alle måter kommer sent til dugnaden sammenlignet med flere andre norske byer.

En annen ting er motivasjonen til å betale for omstillingen helt selv. For Nilsens påstand om at omstillingen ikke vil koste innbyggerne, det er med respekt å melde det reneste vrøvl. Selvfølgelig vil det koste.

Bompengene, som vi akkurat hadde begynt å venne oss til at kommer, blir mye bitrere å betale når regjeringen i siste liten bestemmer seg for å kjipe ned sitt eget bidrag. «Det er krigen i Ukraina», er forklaringen. Alt blir dyrere nå. Jo takk, vi merker det gitt.

Det kan se ut som det er det samme som vil gjelde i klimaomstillingen. Og kanskje er det like greit? Naken kvinne lærer å spinne, er det et forslitt uttrykk som heter. De blir gjerne det om de har noe for seg.

For strengt tatt er vel mer offentlig pengestøtte på mange måter det siste Tromsø trenger: Offentlig sektor er fra før kraftig overrepresentert når det gjelder kommunens høykompetanse-arbeidsplasser. I privat sektor er sesongarbeid sterkt representert.

Vi vet jo nå at staten i liten grad vil bidra som investor. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum har gjentatt det flere ganger overfor herværende avis: Økonomisk støtte til risikofylte industrisatsinger i Tromsø er å anse for statssubsidier, og ikke noe denne regjeringen akter å bidra med.

Milliardspørsmålet, bokstavelig talt, er hvordan byen skal tiltrekke seg privat kapital til investeringer i private, høykompetansenæringer. Det er det som må til om Trude Nilsen skal forløse næringslivets nye visjon om Tromsø som «biologihovedstaden» innen få år. Hun har ingen tung industrihistorie å trekke på. Kunnskapen sitter ikke i veggene i rådhuset eller på næringsforeningens kontorer i Tromsø, slik den gjør i byer som Harstad, Narvik og Mo i Rana.

Det kan ikke bli noen sutteklut. Her er det bare å brette opp ermene. Det er tross alt en klimakrise som må løses.