Sommer er tid for vigsel. Å vie er noe av det hyggeligste jeg gjør som prest. Det er flott å se unge, voksne eller eldre par si ja til hverandre. Akkurat nå er det høysesong. Alle lørdager i Tromsø har for Den norske kirke vært fullbooket, og mange vigsler for 2023 er allerede avtalt. Denne sommeren vil 76 par bli viet i Den norske kirkes regi i Tromsø, trolig enda flere i borgerlig vigsel på rådhuset. Det er flere som gifter seg borgerlig enn kirkelig.

Vigsler er ytterst forskjellige. Vi vier nyforelskede par og par som har levd lenge sammen, romantiske par, mer praktisk anlagte par, par som er i sitt andre eller tredje ekteskap, eldre par, kjendispar, par hvor den ene parten er svært syk, kanskje i UNNs vakre kapell. Vi vier folk av forskjellig kjønn og likekjønnede. Den norske kirke åpnet for det siste i 2017. Alle kirker kan benyttes.

Noen vigsler er gigantiske, kanskje planlagt i flere år. Musikere er hyra inn, blomsterdekorasjoner bestilt og programmet er trykt på det vakreste papir. Ingen ting er overlatt til tilfeldighetene, bortsett fra det tilfeldighetene selv finner på. Slikt er nok dyrt, men jeg har ikke lyst til å moralisere. Det er verre ting å bruke pengene på enn å feire kjærlighet. Andre vigsler er helt enkle. Brudeparet har tatt på seg noe fint, en går ut og spiser på en restaurant etterpå, eller en har laget noe godt hjemme. Jeg slår et lite slag for å vurdere det enkle.

De fleste kirkelige vigsler skjer i en kirke eller et kapell, men vi tillater også vigsler utendørs etter gitte regler og godkjenning av biskop. I sommer viet vi et par på Bakaromntiden 876 meter over havet. Planen er å åpne noe mer for utendørsvigsler i Tromsø. Selv har jeg via folk i fjæra, på båtdekk og i en kirkeruin. Det har vært flotte opplevelser, men en må planlegge for ulike typer vær. Kirkerommene er også svært ulike. Du kan velge et av de små kapellene, de vanlige kirkene eller den store Domkirken. Det er mye å velge mellom! Mitt favorittsted er nok Gåsvær kapell på ei lita øy nord for Kvaløya med to hus og et nydelig kirkehus.

Hva er egentlig en vigsel? Strengt tatt er det i utgangspunktet en borgerlig handling. Vigsler er regulert av myndighetene. Det er de som «prøver» ekteskapet, det vil si at de sjekker at de som skal gifte seg har lov til det, for eksempel at de ikke er gift fra før, og de sikrer at begge vet om barn fra tidligere forhold. Vigsler er en ordning samfunnet har laget for å regulere samliv. Et ekteskap er da også langt bedre regulert i lovverket enn samboerskap. Den norske kirke, Human-etisk forbund og andre tros- og livssynssamfunn vier på vegne av myndighetene, men legger selvsagt til sitt eget meningsunivers i ritualet. En del prester mener at alle vigsler prinsipielt sett burde vært borgerlige, og at en så kunne få velsignelse i kirka, om en ønsket det. Det hadde tydeliggjort skillet mellom det borgerlige og religiøse. Personlig synes jeg ikke det er noe stort problem at en borgerlig og kirkelig handling er koblet sammen i ett ritual.

Under ekteskapsinngåelsen sier paret ja til to ting: At det er den andre personen en ønsker som ektefelle, og «å elske og ære og bli trofast i gode og onde dager inntil døden skiller». Når begge har avgift løftene, gir paret hverandre hånda på det, og presten erklærer at paret er gift. Mange ønsker å sette ringer på hverandres finger som et tegn på løftet om troskap. Noe av det fineste i kirkelig vigsel er nok bønnen for paret. Paret kneler på alterringen og presten ber for de to og ekteskapet deres og legger hånda på hodet deres. Da ser jeg ofte blanke øyne. Det er godt å legge livet inn under noe større enn en selv, noe hellig, et alter, en Gud. Og det er dette folk også sier når jeg spør om hvorfor de vil gifte seg i en kirke. Ikke alle har en tro, men de aller fleste har en ydmykhet ovenfor noe større enn dem selv.

Før vigselen har paret hatt en samtale med presten og fortalt litt fra forholdet. Noe av dette bruker presten ofte i talen. Ofte hører vi vakre historier. Mest berørt blir jeg nok der kjærligheten har måtte strevd en del. Kanskje hadde en av partene mistet troen på kjærligheten etter et mislykket forhold, og så kom det en person inn i livet som endret alt. Noen har gjennomlevd større kriser, men så vendt tilbake til hverandre, noen kan fortelle de underligste historier om å ha kjent hverandre tidlig i livet – og så etter mange år møttes på nytt. Det er ufattelig hvilke veier kjærlighet kan ta!

Alle vet at mange ekteskap går i stykker. En del ekteskap bør også avbrytes fordi de er destruktive eller livshemmende. Likevel klarer mange mennesker å tro på kjærligheten, så mye at de tør gi hverandre de store løftene. Det er vakkert. Og ofte blir vi rørt når vi deltar i vielser. Vigsel er et sted for følelser også for oss som ikke gifter oss. Vi gleder oss over paret, vi håper, tror og ber at livet deres skal bli fint. Mange tenker nok på sitt eget forhold og løftene en selv gav en gang, noen kjenner på savn og lengsler i eget liv – gift eller ikke. For størst av alt er nå en gang kjærligheten.