Når det gjelder plassen USA og det amerikanske valget tar i norske medier er jeg likevel i tvil. OK, jeg innrømmer at timingen for dette resonnementet kunne vært bedre, når verdens mest kjente person har kunngjort via Twitter at han er blitt smittet av en pandemi han selv har ledd hånlig av og bagatellisert i et halvt år. Det er selvsagt en nyhet. At undertegnede skriver om det gir også noen gode meta-poeng, jeg ser det også.
Men likevel!
Jeg er nok godt over snittet interessert i USA og det som skjer der, men selv jeg kan få for mye, og dette punktet har vi passert for lenge siden. Og kan hende er det akkurat likedan hver gang det lakker mot valg over there, det virker bare som det blir verre og verre for hver gang.
Denne uka var det duket for den første av tre debatter mellom de to presidentkandidatene. De som ikke fikk med seg at det skulle skje må ha vært utenfor både mobil-, DAB- og internettdekning. Jeg tror sågar det var mulig å kjenne det i luften, at nyhetsdekningen av det tok fysisk plass, av signaler til og fra satellittene som formidlet det.
Men det er grunn til å gjenta hva det var snakk om. Det var ikke valgdag, selveste cupfinalen og politikkens Superbowl. Det var ingen verdens ting som skulle avgjøres. Det var en debatt. En fuckings debatt, som vi sier, vi som har sett masse på amerikansk film. Den første av tre.
Man skulle heller tro at det var snakk om dekning av en annonsert start på tredje verdenskrig, i kombinasjon med MGP-finale, finalen i Fotball-VM, en remake av åpningsseremonien fra OL på Lillehammer, The Beatles på The Ed Sullivan Show, Elvis Presleys 68 Comeback Special, Oscar-utdelingen, Grevinnen og hovmesteren på lille julaften, EF- og EU-avstemming og månelandingen i ett.
Uansett hvilken kanal du valgte på radio, fra NRK Alltid Nyheter, P4 til Radio Rock og NRK Alltid Klassisk. Fra TV2 til Viasport. Det var det eneste alle snakket om. Nå skulle det bygges opp forventninger. NRK annonserte med seks timers «build-up», som vi sier her i The US of Norway, frem til debattstart klokka 03:00. Deretter skulle de følge opp med tre timers «nachspiel». Ni timers sending, altså. Om en debatt, altså. Den første av tre, altså.
Nettsidene til alle riksavisene var teppebombet med det samme. USA-ekspertene stod i kø og logret og siklet. Alle som har vært i to delstater eller mer, som en gang har vært utvekslingsstudent i landet, som har lest Donald Duck eller har sett «Keeping Up with the Kardashians» to ganger eller mer.
Dagbladet slo skikkelig på stortromma, og var ikke snauere enn at de hadde spadd opp en ekte amerikaner, sjølaste Rick Allen Kirkham, solgt inn som «Rick fra Tiger King», så alle skulle skjønne hvilken storkanon vi her hadde med å gjøre. Han var gjest hos DBTV, med cowboyhatt og greier. Og i Marie Simonsens podkast skulle man USA-binge og USA-døgne – som kidsa sier – herfra til Ville Vesten, direkte, der man skulle OooooASA hela natten. Rick fryktet dessuten borgerkrig. Det har jo skjedd før. PRIKK PRIKK PRIKK.
Det var Veronica Westhrin, Gro Holm, Espen Nakstad, Rune Bratseth, Anders Magnus, Anders Giæver og Anders And minutt for minutt. Og det var et Grand Canyon fylt til randen av analyser av hvordan de ovennevnte ekspertene trodde at debatten kom til å bli, vel vitende om at de samme celebritetene skulle analysere debatten når den var over, så de kunne verifisere og tilbakevise påstandene og analysene de hadde kommet med på forhånd. Er det fest, så er det fest. Eller debatt, om du vil. Den første av tre, attpåtil.
Og sånn har det vært siden før pandemien slo inn over oss alle. Nesten-nyheter om alle potensielle kandidater hos demokratene har vært førsteoppslag på nyhetene hver gang en av dem har rukket opp en hånd og sagt «I!». Da en kandidat meldte seg på, med det umulige navnet Pete Buttigieg, fulgte flere medier med språkuttalekurs. Det var politikkens Worcestershire-saus, og alle redaksjoner gledet seg. At Buttigieg selv attpåtil snakket norsk genererte skamløs rikosjettejakulering i samtlige mediehus.
I tillegg kan vi lese både usignerte og signerte kommentarer om hva amerikanske politikere må, og ikke må, gjøre. «Det er nok nå. Dette kan ikke fortsette.», smalt det hardt i overskriften fra Aftenpostens kommentator Christina Pletten. Den gamle tanta lever fortsatt på rusen fra da deres forrige sjefredaktør tvang Facebook og Mark Zuckerberg i kne, med sitt Nobels Fredspris-hyllede «Dear Mark»-brev. Når Aftenposten befaler, står USA i giv akt. Nå følte de derfor for å sette skapet på plass igjen. At ikke avisa har stemmerett i USA er rett og slett urettferdig.
Og sånn går no dagan i duckdammen Norge. Nyheter fra den amerikanske valgkampen har blitt en grådig og glupsk gjøkunge i nyhetsbildet, som tar plass, suger næring og velter unna nyheter fra vårt eget land og vår egen verdensdel. Det er mer nyheter fra USA enn fra våre egne distrikt og våre naboland. Folk sitter fortsatt og pugger uttalereglene på Buttigieg, men vet ikke hva statsministeren i Danmark heter, eller hva hovedstaden i Jugoslavia er. Det er forstemmende.
Dekningen av Trumps sykdom er pinadø større enn den var da Kong Harald, vårt eget statsoverhode de siste 29 årene, ble innlagt i forrige uke. Nå håper jeg oppriktig at Trump blir frisk, og han får nok all den helsehjelpen et fåtall av amerikanere selv har tilgang på, så oddsene er heldigvis bra. I tillegg er det en stilltiende og oppriktig bønn om at valgkampen på andre siden av Atlanteren ikke får enda mer neonlys på seg, for da risikerer vi å bli helt blinde, enn si miste gangsynet. God bless.