Oppladningen til «Slaget om Nord-Norge» var massiv. Det hadde ikke vært overraskende om kampen hadde blitt en slags nedtur, kjedelig og uinteressant. Som et slags antiklimaks.

I stedet fikk Tromsø servert en klassiker på et utsolgt Alfheim. I et heftig regnvær, ispedd vår gamle venn balsfjordvinden, hadde byen tatt turen opp for å se på «Gutan». Køa for å komme inn bak det gamle TIL-huset var hundrevis av meter, og det 45 minutter før kampstart.

Et fullsatt Alfheim kommer ikke til å være hverdagskost fremover, men mange av de som kom innom vil definitivt sterkt vurdere å komme tilbake etter en slik opplevelse. Under innmarsjen var det lettere surrealistisk å se rundt på nesten 7.000 tilskuere. Tross alt er det under to år siden jeg satt i Vestlandshallen og så en TIL-kamp i 1.-divisjon sammen med 13 andre, da koronarestriksjonene var på sitt strengeste.

Det finnes så mange gode poenger å trekke frem her. Lasse Nordås som scorer mot klubben som eier han. Runar Espejord fremsto som en skygge av seg selv, spillende på feil lag som den tromsøværingen han er. Gaute Helstrups tilnærmet perfekte taktikk som sendte overbetalte Glimt-spillere og trenere hjem uten poeng.

De har harselert rimelig greit med Tromsø i Bodø de siste par årene, dopet på suksessen av spillersalg, seriegull og Europa-avansement. Det er ikke rart. Men nå merker du at latteren begynner å sette seg kraftig fast i halsen. Stadig flere, også i Bodø, spør seg om hva klubben driver med, toppet av innkjøpsbonanza på 100 millioner på en sommer, elleville signeringsbonuser og eventyrlønninger.

GLEDE: TIL-spillerne i forgrunn leverte godt etter en lang uke med opplading til «Slaget om Nord-Norge». I bakgrunnen et engasjert Alfheim. Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB

Derfor er det umulig å komme unna det viktigste og mest markante øyeblikket ute på gresset. Det alle snakket om rett etter det skjedde, og etter kampen. August Mikkelsens frisparkscoring var ren og skjær kunst. Det lille sekundet fra skuddet forlot foten hans, til den lå limt oppe i krysset, kan være det sekundet som endrer en hel bys innstilling til en klubb som har slitt med å engasjere dem de er her for.

At TIL gjennom år har skapt seg et dårlig omdømme i egen by, godt drevet at mye nedrykksstrid, er hevet over enhver tvil. Derfor var jeg spent på hva slags svar disse to hjemmekampene mot RBK og Glimt ville gi oss. Fasiten er at TIL har livets rett i Tromsø, og gjensidig må utvikle en klubb som må være bærekraftig, kontra å bruke hver måned på å skrape sammen nok penger til å betale lønn.

Det skader ikke at TILs desidert største profil har bygget seg et ettermæle i TIL som vil bli satt pris på. Gjennom å si nei til langflate Bodø/Glimt i juli, og senke dem i september, har August Mikkelsen forsterket en identitet, og skapt en tanke om at alt ikke er bedre andre plasser enn på Alfheim.

Vi må erkjenne at Mikkelsen vil forsvinne til vinteren, men da for en sum TIL kan leve med, og som gir TIL muligheten til å få et eierskap som kan skape en lokalt, veldrevet klubb over tid. Det er nemlig et ønske fra nye investorer om at gammel moro er ryddet av veien før de eventuelt går inn i TIL.

Hva som skjer i og rundt TIL vil alltid bli diskutert. Det vil i aller høyeste grad skje videre også. Derfor er det lov å håpe at det tas flere riktige valg, som igjen fører til at klubben klarer å knytte seg enda tettere sin egen by.

Når det gjelder Glimt, var dette et tegn på at mye er galt. Pengebruken er nå én ting, men det må kjennes flaut ut å bli fullstendig utspilt av et TIL-lag som koster en brøkdel av hva deres spillere gjør. Kniven vris ekstra rundt i såret, når spilleren Glimt var så «grei» å leie ut til Tromsø, Lasse Nordås, scorer mot dem. Hvordan Glimt har falt sammen i seriespillet etter returen av Patrick Berg og Marius Lode bekymrer allerede langt inn i klubbens indre gemakker.

Så får vi heller være overbærende med at alle i Bodø ikke er slik som vandalene som tok seg inn på Alfheim natt til søndag, for å ødelegge det Forza Tromsø hadde brukt hele uka på å bygge opp. De lyktes ikke, og skapte resultatet vi alle ser.

Én stolt by i fest.

Én nedstemt by i dyp skam.