Innimellom fredete og osende friske, myke myrer langt inne i Håkøybotn. og langs strandsonen med «bubbelurer» og «tangsprell», har Tromsø kommune og utbyggere inne i byen funnet hverandre på nytt. Nå til en storstilt utbygging over flere tiår, blir vi fortalt. Men først etter at man internt får kranglet seg ferdig omkring byvekstavtalen.

Trenger man til formålet en «Route 66»? Neppe i vår tid. Kan man «få fingeren ut» å hjelpe av situasjonen akkurat nå, slik at Kvaløyværingene kan leve et normalt liv? Hvem har lengre råd til å transportere seg imellom kjøpte boliger til blodpris, bompasseringer og transportutgifter til en arbeidsplass som ligger i byen?

På Kvaløya har Tromsø kommune aversjon mot etableringer av næringsvirksomhet, eller at private gjør forsøk på trivselstiltak på egen eiendom. «Det grønne skifte» bør omfatte en strategi for å tilføre ytterkantene varierte arbeidsplasser og livskvalitet, slik at folk slipper å transportere seg over store avstander.

Byggestoppen som kom etter at Tromsø kommune forfordelte tomtekvotene, har stoppet utviklingen på Kvaløya. En tomt til en sønn eller datter, eller sågar et naust til en liten «Ranværing» er ikke mulig å få til. Siste er at naustet krever grunnboring for å sjekke ut am bestefars gamle «lunner» kan bære småbåten over makkfjæra.

Byens Byggesaksavdeling oppleves som en flaskehals, hvor sunn fornuft, kvalifikasjoner og løsningsorientering er mangelvare. Mange er rystet over hva som kommer fram av «synsinger» ifra den kanten.

På nytt leser vi i avisene om Kvaløybrua og byvekstavtalen. Mens politikerne og ledelse i byens Rådhus befinner seg i lykkerus over klarsignalet foran monteringen av bomstasjonene. Men befolkningen tror uansett ikke på at man får tilbake noe som helst. Omkampen foregår som vanlig på kammerset, til journalistenes og Bodøværingens store glede og underholdning.

Vi som er vokst opp i et enkelt møblert hjem og har lært å ta næring etter tæring, har fått inntrykk av at de som styrer i denne byen, til daglig svømmer i «Onkel Skrues Pengebinge». Hvor det drømmes om hvordan vi skal ha det om 20–40 år, og om alt som skal bli så fantastisk stort og flott. Men de glemmer at vi som ennå er oppegående aldri vil kunne dra nytte av eller oppleve fremtidsvyene deres, når de har tømt våre lommebøker, – kun til deres politiske fordel.

På «Tinget» akter de ikke å tildele penger til ny byutvikling, fordi ambisjonene er uakseptable. «Mens gresset gror dør kua», er et kjent ordtak. Og slik blir det ved at man ikke har evne til å tenke ut alternativene med lavere kostnader, samt levere løsninger til befolkningen i tide.

Ennå er det noen som tror at en tunnel med passasje over Håkøya er bærekraftig og gjennomførbar. Absolutt ingen har tatt inn over seg at Håkøya fortsatt er et fredet egg og dunvær, – ved kongelig dansk resolusjon av året 1798. Det bør jo være noe å bryne seg på for en «grønn lenkegjeng», om gravemaskinene skulle få slippe til.

Solide, erfarne sjøkapteiner og navigatører har for lengst gjort forsøk på å undervise om at en ny bru umiddelbart nært den gamle, er et umulig farvann å navigere i. Forståelig for de fleste av oss. Men sist denne uken har politikerne ennå ikke forstått noe som helst.

Er det ikke nå på tide å ta beslutninger, – finne en rask løsning med flere hundre millioner å spare? Infrastruktur og plattformer ligger klar som en ressurs ved utvidelse av eksisterende Sandnessundbru. Her kan en i en midtbane lage en glasstunnel for sykkel og gangfelt. Endatil mer å spare om en velger å bygge ut med kun et felt for samferdsel og utrykningskjøretøy. Det må handling til om befolkningen skal akseptere å bli «tynt» med noe så usosialt som bompenger.

«Rødgarasjen» på Kvaløysletta er et lysende eksempel på manglende Kommunale planer og engasjement i byens tilsynelatende fjerne landdistrikt. Som gjentatte ganger ble forsøkt søkt om revet som kondemnabel. Den eneste større bygning imellom Sandnessundbrua og Eidkjosen, – beliggenhet midt i en nødvendig kommende busstrasé. Fordi kollektivsatsingen kort og godt for lengst har meldt behovet.

Er det noen som aner hva svaret ble? Våre pedagogiske evner strakk nok ikke til. Men nå moderniseres garasjen i stedet, til stornaust. Tretjære og kystkultur måtte til, fordi noen i Kommunen ikke ville vite av, eller likte vår trauste næringsvirksomhet som har eksistert på samme sted i snart 70 år.

Ble vi skuffet, mon tro? Selvfølgelig ikke, – selv om vi nå bruker nærmere fire millioner kroner på Nord-Norges flotteste og dyreste støyvegg, imot kommunens egenerklærte vakre, fredede strandsone fylt med «bubbelurer» og «tangsprell». Vi lurer bare på når omkampen dukker opp og Kommunen ønsker å bli eier av et nydelig, flott stornaust, – beliggenhet imellom 9600 bilpasseringer i døgnet? De lærte aldri av sin store fadese da Stakkevollveien ikke kunne bygges ut grunnet årelang mangel på planlegging.

Nå er vi spente på om de fredede helligdommene på Kvaløya som vanlig blir tildelt de som har makt, penger og taktikk til å overkjøre kompetansen blant politikere og etater. Slik at de vakre omgivelsene og utsikten på nytt kan bli tettet igjen med «stærkasser» bak høye «russeblokker» ute i fjæra. Utsikten og livskvaliteten som blir borte for dem som bygget først og nå har blitt pensjonister, kommer de aldri til å bry seg om.

Vi ber Kvaløyværingene om å holde motet oppe. Kanskje kan vi innen fem år invitere alle til bryggedans i vår nye båthavn i Eidveien nr. 266. Byfolk vil bli hentet i hest og vogn, forbi bomstasjonene. Det er vår enkle målsetting. Markus Stokmo har lovet oss å være toastmaster.