Stein-Gunnar Bondevik taler for å hjelpe flyktninger fra Ukraina uselvisk. Han synes NOKUTs initiativ for å utnytte flyktningenes utdanning og yrkeskompetanse er problematisk. Bondevik synes vi skal (sitat Fra Sidelinja 2. april): "se på flyktninghjelpen som en ren utgiftspost, uten inntekter". Men hvor uselvisk er det egentlig ta imot Ukrainere som ankommer landet, gi dem beskyttelse og husrom, og tilby dem skolegang og norskkurs?

For Ukraina er ikke alene om å ha det tøft. Ifølge Flyktninghjelpen er det på verdensbasis over 80 millioner mennesker på flukt. Hvis man hadde gjort en objektiv og strengt nøktern analyse av hvordan Norge på best mulig måte kan bistå, ville løsningen garantert ikke vært å innkvartere krigsflyktninger på hotell i Norge. Likevel skjer dette nå, med full støtte fra regjering, de fleste politiske partier, kommuner, organisasjoner og privatpersoner.

Givergleden er en naturlig reaksjon på sterke bilder og historier fra krigføringen i Ukraina som daglig presenteres i mediene, kombinert med en uro over hva vår felles nabo kan finne på i neste omgang. I tillegg kan man se umiddelbare resultater av innsatsen, for eksempel i TV-intervjuer med flyktninger som uttrykker lettelse og takknemlighet over å være i trygghet. Etter hvert vil de også bli synlig i nærmiljøet de fleste steder i landet.

Og denne umiddelbare bekreftelsen på at vi gjør noe godt for andre, er det vi faktisk betaler for. Flyktninghjelpen har prosjekter i 30 land, de fleste i Afrika. Organisasjonen får 1 milliard kroner i årlig støtte fra UD. Jonas Gahr Støre har satt av 5 milliarder i ekstraordinære midler til mottaksplasser for ukrainske flyktninger. Vi donerer altså gladelig fem ganger mer til å huse 35 000 flyktninger i Norge enn til å holde liv i de resterende 80 millionene i mottak og leirer rundt på kloden. Spør man noen i en forsarvet flyktningleir i Burkina Faso, får man neppe til svar at en slik fordeling virker logisk og rettferdig.

Bondevik retter kritikk mot kynismen i å gjøre business på andres elendighet. I mine øyne er det virkelige problemet det motsatte; at man lar følelser bestemme hvem som skal og ikke skal få hjelp. Det er svært mye mindre effektivt enn å bruke rasjonelle vurderinger. For noen år siden kom strømmen av heldige, utvalgte fra Syria. Mange av dem sitter ennå i dyre asylmottak. I år er det Ukrainernes tur, nærmere bestemt de vi synes vi har plass til. Innen den tid krigen slutter og befolkningen kan vende tilbake for å bygge opp landet igjen, er kanskje også de glemt. Men vi finner nok noen andre vi stolt kan bre våre vinger over.