– Mamma, se! En skjære, utbrøt sønnen min som da var fem år og pekte på en svart og hvit tobeint en som småhoppet bortover plenen.

– Nei, det der er ikke en skjære. Det er en sjur, svarte jeg.

– Hva er skjære da?

(trommevirvel)

– Den er mye svartere og har sølv på seg, ser nesten ut som en kråke, svarte jeg.

Nå vet jeg at skjære og sjur er det samme. Det måtte en ornitolog til, midt i noe som ble et merkelig måseintervju for avisa jeg jobber i, for at jeg 36 år gammel skulle få vite at skjære og sjur er to navn på nøyaktig samme fugl. Ornitologen tenkte nok, med rette, at han snakket med en tulling.

Hvilken fugl det er jeg har sett for meg som skjære, vet jeg ikke, heller ikke om den faktisk eksisterer utenfor mitt ovale hode. Men jeg er sikker på at min tre år eldre søster har hatt en finger med i spillet.

Flaut, det er det. Verre enn da jeg nesten voksen skrev i en tentamen «alle måner drar». Jeg hadde hørt om verbet «å monne», men jeg hadde liksom en poetisk logikk i det at månen styrer tidevannet og at det da var bildet på ordtaket om at alle små bidrag hjelper.

Dette med skjæra og sjura fikk meg på mer eksistensielle tanker. Hva annet var det jeg som mor lærte barna mine som ikke stemmer i det hele tatt? Annet enn obligatorisk vranglære som at månen er sola som sover, at tåfis er det rette ordet for tær, og at de kan bli hva de vil når de blir store, kom jeg ikke på noe.

Mest sannsynlig fordi jeg ikke vet at jeg stapper hodene deres fulle med feilinformasjon i gjerningsøyeblikket. Ofte lytter jeg ikke engang, jeg bare svarer på impuls for at det skal bli litt stille rundt meg noen sekunder.

Det skjedde igjen forrige uke. Vi satt i bilen på vei til barnehage og skole, da sønnen min spurte:

– Mamma, hvorfor finnes det ikke luft i verdensrommet?

– Det er fordi det kun er mennesker som trenger luft, og mennesker er jo ikke i verdensrommet, hørte jeg meg selv svare.

To usannheter pent plassert etter hverandre på rekke, det var det jeg serverte ham. Men jeg var for trøtt til å orke å rette opp i det. Og så vet jeg ikke svaret heller. Hvorfor fins det ikke luft i verdensrommet? Jeg har spurt Google. Google vet heller ikke.

Selv har jeg tviholdt på mye av kunnskapen jeg fikk som barn, særlig «kunnskap» søstera mi serverte meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg stolte sånn på det hun fortalte. Hun, som flere ganger i tenårene slapp taket på sparken i trafikkerte, bratte og svingete nedoverbakker mens jeg satt på, helt uanfektet. Hun, som kastet en stein i hodet mitt, bare for å kjenne hvordan det føltes. Hun, som hadde en spesialversjon av bingo hvor hun på mirakuløst vis vant alle ganger og knabbet til seg alle mine fineste glitterglansbilder og mitt favorittkosedyr – en brun liten hund som var mitt siste minne etter oldemor. Jeg var voksen før jeg fikk den tilbake.

Det verste var likevel dette: Jeg var i midten av 20-årene og akkurat blitt sammen med han som nå er mannen min. Vi satt i bilen på vei fra Tromsø mot Lyngen, hvor han skulle møte familien min for andre gang. Da vi kom over haugen og begynte å kjøre innover Ramfjorden, pekte jeg ned på den lille holmen med rester av mur på, ikke langt fra land.

– Visste du at de brukte å plassere spedalske på den øya på 1800-tallet? spurte jeg ham.

For meg var det barnelærdom. Jeg klarte ikke høre selv hvor sjukt usannsynlig det selvsagte som ramlet ut av munnen min var.

– Du tuller, sant? sa han med latter i halsen, men skjønte fort at det ikke var tilfelle. Jeg er tydelig sånn.

– Hallo, det kan ikke stemme. På den lille saken der? Spedalske? Den øya har jo ikke plass til mer enn ett fjøs. Og hvis det var spedalske der, kunne de jo lett svømt til land. Det hadde tatt dem ti minutter, fortsatte han som jeg var så nyforelska i. Dust, tenkte jeg.

Senere den kvelden, på middagen hvor søstera mi også var, skulle jeg bevise at jeg hadde rett. Jeg er veldig påståelig, selv når jeg tar feil.

– Ikke sant at det bodde spedalske på den øya i Ramfjorden? Jeg husker du fortalte det til meg en gang, sa jeg til søstera mi.

Det ble uvanlig stille rundt bordet. Mamma og pappa så på meg. Den brennhete oljen i fonduegryta ploppet taktfast, som et soundtrack til det som utspilte seg. Mamma var kanskje tilbøyelig til å tro på det jeg sa, vi er litt like der. Pappa ristet oppgitt på hodet. Søstera mi hadde allerede sprutet ut vannet hun hadde i munnen og var i gang med hånlatteren.

– Herregud, ja, jeg husker at jeg fortalte deg det. Men jeg kødda jo. Glemte jeg å si at jeg kødda? Jeg trodde det var åpenbart.

Selvsagt var det åpenbart. Jeg ble motvillig med på å le av meg selv, hvor dum det går an å bli liksom, men noe inni meg var snudd på hodet. Jeg tenkte at jeg kanskje måtte dobbeltsjekke alt jeg har tatt for gitt, at rød og blå blir lilla, at det ikke fins troll på ekte, at man kan bli skjeløyd av å sitte for nært TV-en, at barn har 20 tenner, voksne har 32.

Jeg førte tunga rundt i munnen og fikk sjokk da jeg bare kunne telle 31, men kom på at den ene ble visdomstanna ble trukket noen år før, og pustet lettet ut. Likevel, jeg kunne ikke gi slipp på følelsen av å ha blitt rundlurt.

Hva mer er det jeg tror som ikke er sant? Det gleder jeg meg til å finne ut av.