«Den enes død, den andres brød» heter det i ordtaket som passer altfor godt på mekanismene som utspiller seg under krig. De som kryper rundt i gjørma av nød blir lett et økonomisk verktøy for de heldige som sitter trygt, høyere opp i treet.

Regjeringen har vedtatt å gi den ukrainske befolkningen kollektiv beskyttelse i Norge, dermed belager vi oss på å ta imot mange flyktninger. Både myndighetene og befolkningen viser et uvanlig varmt engasjement for akkurat denne flyktninggruppen. Det er flott å erfare hvor empatisk og raus Norge kan være når krisen rammer Ukraina. Mer problematisk er det at vi samtidig svikter voldsomt når det gjelder å ta ansvar for de fire norske IS-barna som fremdeles sitter fast i den fryktinngytende leiren i Syria, noe FN har kritisert oss kraftig for.

Kritikken hagler også vedrørende neglekten av flyktningene i Moria-leiren i Hellas. Her sitter barn og voksne fast i forferdelige forhold. Også disse i vårt Europeiske nærområde, som Ukraina, uten engang å få bistand til menneskeretten det er å søke asyl.

Den vedvarende tafattheten i flyktningpolitikken virker ekstra merkelig når vi nå plutselig ser enorme ressurser og et mobilisert mottaksapparat i sving. Vi er fullt ut kapable, i alle fall til å ønske hvite krigsofre velkommen. Man kan håpe at denne erfaringen vil gjøre oss mer varme og handlekraftige også for lidende med brun hud. Noe annet er å akseptere at en rasistisk flyktningpolitikk etableres.

Men akkurat nå skal vi sluse inn traumatiserte ukrainere. Skaffe husly og annen akutt hjelp. Krigshandlingene i Ukraina er makabre, både sykehus og sivile boliger bombes. Hovedstrømmen av flyktninger er kvinner og barn, mens menn i arbeidsdyktig alder er beordret til nasjonalt forsvar. Et livsfarlig oppdrag. Her er det elefanten som angriper musa.

Vi som har vært skånet for krig skal ikke tro at vi fullt ut forstår graden av skrekk, sorg og sjokk som utspiller seg når familier splittes under bombeangrep. Heldigvis har vi et stødig helsevesen i Norge, også når det gjelder akutte kriser. Det klokeste den norske befolkningen nå kan gjøre er å bidra med det myndighetene ber om og ellers vise medmenneskelig varme til flyktningene.

Når krigen tar slutt, vil nok mange reise tilbake, om mulig. En del vil bli her og vil på sikt ha behov for integrering. Skole, jobb og sosialt innpass i dagliglivet. På sikt. Sekundært, altså. Å prøve å styre flyktningstrømmen ut fra et vinningsperspektiv, slik Sjømatklyngen Senja gjør, er bare hinsides umusikalsk og total tryning når det gjelder empati og timing.

Folkebladet refererte nylig en uttalelse de har sendt både Senja kommune, Troms og Finnmark fylkeskommune, Integrerings og mangfoldsdirektoratet, Utlendingsdirektoratet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, samt kommunaldepartementet.

Det kommer fram at Sjømatklyngen Senja kjører en massiv rekrutteringskampanje i kjølvannet av krigen når de ber alle disse etatene om å sluse Ukrainere med arbeidserfaring innen fiskeindustri til Senja. Forsøket på å selektere ut næringsnyttige ressurser av krigsofre i nød, er sminket litt gjennom å hekte på en formulering om at man skjønner at det er beskyttelsesbehovet som kommer først.

Hvilket bare gjør aksjonen enda mer usmakelig, siden de da ikke engang kan late som det hele var en språklig sammenblanding av begrepene «arbeidsinnvandring» og «flukt».

Selvsagt er varierte arbeidsplasser en del av integreringen og noen av ukrainerne som blir boende i Norge vil ende opp med jobber i sjømatindustrien, akkurat som en del andre nordmenn. Men i Norge er vi frie og kan søke jobber og flytte dit vi vil. Om man tar jobb som avluser i merdene ved Senja, skal det være på bakgrunn av eget valg. Det er fremdeles bedriften som skal stå for kostnaden det er å lære opp de ansatte. Man bestiller ikke selektert arbeidskraft fra en flyktningstrøm i behov av akutt beskyttelse.

Det finnes flere lag av elendig dømmekraft i dette utspillet. Som å mene at offentlige etater skal prioritere et slags jobbintervju av mennesker i dyp sorg og stor krise, før de som det koster minst å lære opp med filetkniven sluses til Senja. Det burde vært en elendig spøk, men fremstår som den grelleste kynismen det moderne næringslivet har prestert å lire av seg. Utspillet er både trist og flaut.

Som pinlig berørt innbygger av Senja kommune vil jeg forsikre tidligere ankomne og nye flyktninger om at Sjømatklyngen ikke representerer et felles nivå av empati med folk i nød. Her kan alle som blir norske statsborgere etablere verdige liv på egne premisser. Denne friheten er det Norge egentlig står for og er stolt av.

Når vi en dag i tillegg tar vårt moralske og statlige ansvar og henter hjem de uskyldige norske barna fra IS-leiren, gjør vi ikke det fordi vi tror at de er ferdig drillet i lakseslakt. Nødhjelp og flyktningpolitikk handler ikke om å skvise enda flere kroner i lommene til oppdrettsprofitørene, men om menneskeverd og et humanistisk likhetsprinsipp.