Det går mot høst, og mange tromsømenigheter legger fram program for ulike aktiviteter. Men hvorfor gå i kirke eller til gudstjeneste når jeg kan sitte hjemme og dyrke min private tro? Denne tendensen med privatreligion faller inn i dagens tenkning og individualisme hvor trenden er at vi skal klare oss selv. «Jeg skal ikke prekes til. Jeg kan tenke selv,» sa en yngre mann. Mange tenker som han. Og besøkstallet i kirker og bedehus fra Nordkapp til Lindesnes har i flere år vist en negativ trend!
Jeg opplever tidens individualisme som en villfarelse. Fellesskapet har stor betydning i mange sammenhenger. Også kirkens fellesskap. Det er problematisk at man på forhånd avskriver de muligheter som gjemmer seg i kirkens fellesskap som bygger på flere hundre års tradisjoner. I kirken lever et historisk gods og alle de bilder som er overlevert oss fra tidligere generasjoner. Den som våger seg i kirken har mulighet for å komme ut av den individualistiske tenkningen.
Grovt sagt kan vi si at et medlem i folkekirken møter den gjennom:
Den lokale menighet, den geografiske menighet hvor hun er medlem.
«Min menighet» hvor jeg ønsker å høre til fordi jeg ønsker å tilhøre fellesskapet nettopp der selv om det ikke er min geografiske menighet.
Menigheten Den norske kirke er kirken slik den formidles gjennom mediene, kulturen, kunsten og den offentlige debatt.
It-kirken- internett og de globale elektroniske medier.
De fleste nordmenn og kvinner får en stadig større del av sin kunnskap og informasjon om kristentro og kirke gjennom de to siste «menigheter» som i utgangspunktet ikke har fellesskapsdimensjonen i seg.
For hvorfor skal høykirkelige og læstadianere klumpe seg sammen? Svaret er enkelt. Det er da fruktbart å være i et fellesskap med mangfold. Det er nettopp dette fellesskapet som bør prege en norsk folkekirkemenighet, noe som dessverre ikke alltid er tilfelle. Derfor holder mange seg borte! De opplever at mangfoldet har forsvunnet fra kirken. Den har blitt for venstrevridd politisk og klarer ikke å åpne opp for uenighet.
Men kirken, heller ikke i Tromsø, er noe annet enn et politisk verksted. Den er primært et fellesskap, et kraftsenter for håp, hvor troen kan leves ut, et sted der vi kan ha en samtale om tro og hvordan den kan tolkes i dag i vår hverdag. For vi trenger fellesskap der vi søker etter mening, trøst og håp både i medvind og motvind. Men skal vi få slike fellesskap i folkekirken, må flere innse at tro er noe mer enn en privatsak!
For kirken som ca. 67 prosent av landets befolkning er medlemmer i, kan fortsatt si noe vesentlig til oss som enkeltmennesker i 2022. Men til det trenger vi et fellesskap!