Det er derimot på høy tid at sentrale myndigheter begynner å kjenne på sin egen togskam, hvis skamvettet fortsatt sitter i veggene «der nede».

Det er sikkert forutsigbart kjedelig at folk som undertegnede, som bor i delen av landet uten tog kontinuerlig maser som et lokomotiv om det evinnelige toget og mangelen på sådan her i nord. Jeg har likevel ikke tenkt å snurpe igjen smella riktig ennå. For nå er jeg lei av fjerne bortforklaringer og virkelighetsfjerne teorier om hvordan landsdelen vår skal fungere.

Vi har en statsminister som flere ganger har sagt at tog «der oppe» i praksis er en fjern tanke, primært fordi det bor for lite folk «der oppe». Eller «her», som vi nordboere kaller det.

Torsdag denne uken stilte Erna Solberg opp på utestedet Skarven i Tromsø for å bli intervjuet av iTromsøs politiske redaktør Martin Lægland. Ett av de forhåndsbestemte temaene som ble bragt til Strandtorget var samferdsel, og det ble, naturlig nok, innledet med spørsmål om tog.

«Kor blir det av toget vårres?», spurte Lægland fremoverlent, til forutsigbar jubel, plystring, skåling i ølglass og høylytt applaus fra de oppmøtte. Selv Høyre-folk klappet høflig og smilende. Erna smilte også folkelig og lurt.

«Vi har et pågående arbeid som skal utrede muligheten for å forlenge jernbanen nordover, fra Bodø til Tromsø», svarte hun overbærende. At hun ikke vet at veien videre fra Bodø er rett ut i havet, og at det er fra Fauske toget eventuelt skal gå videre, er nå greit. Det er heller ikke viktig.

Hun burde uansett stoppet der. Ingen hadde blitt forbanna eller sjokkert. Å sette ned en komité, og å utrede noe er jo en kjent måte å tåkelegge det meste på. Men det føles uansett bedre enn den blanke avvisingen som har vært mantraet fra de sentrale myndigheter siden 1958, da toget første gang stoppet ved perrongen på Fauske.

Men nå var hun varm i trøya, Erna. Den hjertelige mottagelsen i nord hadde gitt henne følelsen av å snakke til sine egne. Hun hadde kommet «hem». Nå var det bare å skuffe på med imaginært kull. Hun løftet venstre pekefinger og viftet verdensvant ut i lufta mot den gammeldagse gjengen som hadde møtt opp.

«Men, og dette har jeg sagt før, dere er litt gammeldagse når det blir snakk om dette». Applausen uteble. Selv ikke Høyre-folk fra nord klappet. Så kom en bisarr og selsom beskrivelse av problemene med tog, fortrinnsvis tuftet på at vi er så få mennesker spredt rundt her oppe. Sitatene under er ordrette. Takk og lov ble det hele foreviget med lyd og bilde.

«Sant, du skal reise fra et sted du ikke er, til et sted du ikke skal. Også må du reise imellom, sant? For du skal alle andre steder her, enn akkurat der togstasjonene er på hver side». Nå førte hun hendene sine mot og fra hverandre, for å gi resonnementet visuelle støttehjul, og få oss til å skjønne hvorfor tog er tungvint. I hvert fall i nord. Hun kunne tilført «I motsetning til bil og helikopter». Selv ikke fly har denne egenskapen.

Det var tyst som i graven, man kunne saktens ense lyden av publikums hjerner som imploderte. Nå burde virkelig noen av hennes mange hundre kommunikasjonsrådgivere dratt i nødbremsen, for det var konturene av et runaway train – uten skinner å rulle på – vi så på podiet. I stedet fortsatte hun. Nå ville Høyre-lederen snakke om revolusjon. Det var en sånn kveld.

«Vi er på vei inn i en digitalisert revolusjon! Hvor vi får autonome bussystemer og biler. Systemer som kommer til å henge sammen. Hvor transporten av fisk, for eksempel, sannsynligvis aldri kommer til å gå intenst på jernbaneskinner i fremtiden, som jo har vært én av begrunnelsene for tog [i nord].

«De kommer til å gå i tett sammenvevde trailere som er autonome, som kjører, basert på systemer hvor det ikke engang er en fører, og som kan kjøre fireogtjue timer i døgnet, innenfor et sånt system. Det er sannsynligheten stor for at vi har om tjue til femogtjue år. Og en hvilken som helst jernbane tar minst tjue til femogtjue år å bygge».

«Og da må man tenke, er man der at man liksom tenker på de store utfordringene sånn som de virkelig er? […] Da kan vi får et fantastisk kollektivnett, men bygget på helt andre løsninger, men på autonome systemer og den typen ting».

Og så tilførte hun gjentagende «… i stedet for andre løsninger, som skinnegående trafikk – som tar deg fra det stedet du ikke er på, til det stedet du ikke skal». Hun la ekstra trykk på ikke. Og så var det klart for neste tema.

Det ble tyst i lokalet. Det var mindre lyd enn den svake «dunk-dunk, dunk-dunk»-lyden du hører under deg i en stillevogn på Flytoget. Det eneste man hørte var tung svelging fra publikum, og de tiltagende pipene fra kortautomaten i baren, etter som folk bestilte mer å drikke, i et slags panisk utfall av tiltrengt egenmedisinering med rus.

Stort bedre kunne man ikke fått demonstrert hvor lite man skjønner av denne landsdelen med Bergen- og/eller Oslo-briller. At man ikke vil ha tog videre nordover er et ærlig standpunkt. Det kan man også argumentere for, slik det har vært gjort med demokratisk flertall i ryggen i over 60 år. Men da må man servere bedre løsninger enn en futuristisk Star Wars-teori, der man lener seg på teknologi ingen med sunt vett tør å lene seg mot når samferdselen i Norge skal meisles ut for fremtiden.

Denne vinteren har dessverre vært stygt preget av en rekke oppslag om ulykker forårsaket av tungtransport, der trailere med utenlandske sjåfører, i svære vogntog med dårlige dekk, uten kjetting, har deiset inn i privatbiler, kjørt i grøfta eller havnet på tverra og blokkert veier og broer. Uskyldige har mistet livene sine. Tragediene har stått i kø. Nestenulykkene rapporteres det daglig om.

Med en ønsket og femdoblet vekst i havbruk, og stadig mer belastning på veinett og nervene til de som lever med dette hver dag, er det bare å stålsette seg for fremtiden.

Erna Solberg og hennes rådgivere burde vært satt i en liten privatbil, i femten minus, i mørtna, mens snø og is fyker rundt ørene på dem, der alt de ser er høye skavler og de skarpe lysene fra møtende trafikk. Så de kunne fått oppleve landsdelen, slik det er nå. Til Tromvika, til Karlsøy, til Brensholmen, på smale, humpete og knapt fremkommelige veier, der det nå kjøres tonnevis fisk og utstyr med livene til samtlige aktører som innsats.

Prøv så å fortelle denne heltemodige gjengen at løsningen ikke er skinner, men «tett sammenvevde trailere som er autonome», altså konvoier med nedlastede trailere der det ikke engang er en sjåfør bak rattet. Er hun egentlig klar over hvor hamrende sinnssykt dette høres ut? Jeg hadde blitt mer betrygget om hun lovte oss flybiler, slik vi før så for oss fremtiden, eller elektriske droner lastet med fisk og folk.

«Jern-Erna», ble vår statsminister kalt da hun var Norges kommunal- og regionalminister. Nå kunne hun blitt «JernbanErna». I stedet blir hun Fjerne-Erna. Så får heller vi i nord leve med å bli sett på som gammeldagse av henne. Det lever vi foreløpig godt med.