Nostalgi er en vidunderlig ting. De mest absurde ting kan fremstå både vakkert og koselig i minnenes rosenrøde indre kino.

Søppel, for eksempel. I dag kommer søppelbilen en gang i uka og tømmer søppelboksene våre, men da jeg vokste opp på bygda med kortbukser, skjevklippet lugg og rennende nese, var renovasjon et fremmedord.

Far min var ukependler, så et av våre faste gjøremål var å brenne søppel sammen. Hver lørdag formiddag gikk vi til sjøen med en søppelsekk for å tenne bål på fjære sjø. Jeg har gode minner om dette maskuline samspillet. Bokser og glass hev vi på sjøen og så kastet vi stein. Den som fikk en boks eller et glass til å synke, hadde vunnet. Aller, aller artigst var det med tomme spraybokser. De ble kastet på bålet, hvor de gikk i lufta med en herlig eksplosjon.

Så kom det offentlige på at det var lurt å få søppelsituasjonen under kontroll, og vips var far og sønn-turene i fjæra en saga blott. I etterpåklokskapens navn må det sies å ha vært en god idé fra kommunens side, samme hvor koselig det var å forsøple naturen i fred og ro.

De første årene var det bare tut og kjør: Hver husstand fikk utdelt et klassisk søppelstativ i metall med plass til en søppelsekk; hiv søpla i sekken og dett var dett. Men etter bare noen år kom kravene om at det ikke lenger var nok å kaste søppel, det måtte sorteres også! Først ut var kravet om matavfallet i en egen søppeldunk, før ordningen etter hvert ble utvidet med et utall kategorier og farger. Søppeldunker har blitt levert ut og bytta inn i et heseblesende tempo. Det hadde vært moro å vite hvor mange millioner de ulike søppelstativene og plastboksene har kostet kommunen.

Det var ikke så vanskelig å forholde seg til så lenge matrestene skulle i grønne poser og resten var fritt fram. Fra et lekmanns synspunkt, kan det imidlertid synes som kommunens avfallsteknokrater fikk et anfall av stormannsgalskap, for sorteringsalternativene og kravene har ubønnhørlig økt i antall fra år til år.

At den siste brunostskalken og spagettien fra forrige fredag ikke skal i samme pose som reklamen fra XXL og Menighetsbladet fra julen 2017, er relativt selvforklarende, men det er ikke så liketil som de optimistiske og ganske moralistiske informasjonsheftene som kommer årlig fra renovasjonsvesenet vil ha det til.

Hvis man er en av de mange hundretusener nordmenn som daglig nyter en ferdigpizza, hvor skal innpakningen ta veien? Pappeska skal i den røde posen, med mindre den er «tilgriset» med pizzarester – da skal det i restavfallet. Om det er tilstrekkelig med smuler, eller om det kreves at osten har klint seg skikkelig fast skal være usagt.

Plasten som er strukket rundt pizzaen skal i den blå posen for plastavfall, men om det henger fast skinke og paprika fra grandisen, skal plasten enten i restavfallet, eller – helst – skylles, vaskes og tørkes før den får lov til å havne i den blå posen som er forbeholdt plastsøppel.

Papp skal ikke i papiravfallet, med mindre det er snakk om såkalt lettkartong. Personlig hadde jeg levd i lykkelig uvitenhet om at det i det hele tatt eksisterte et ord som «lettkartong» før det dukket opp på Remiks sine hjemmesider. Selv om det er dristig å belyse egen uvitenhet, mistenker jeg at det i så fall er en skjebne jeg har felles med en stor del av kommunens renovasjonsabonnenter. Heldigvis er begrepet utdypet med eksempler som «frokostblandingsesker» og «eggkartong», men skal ikke forveksles med vanlig papp, hva nå enn det måtte være.

Det som er verken lettkartong eller vanlig papp, kan fort være drikkekartong – altså papp brukt til å ha væske i – og skal sorteres i de oransje posene. For å være drikkekartong, må drikkekartongen være utstyrt med et blankt innerlag av plast eller aluminium. Har drikkekartongen ikke en slik innside, er drikkekartongen ikke drikkekartong, men muligens lettkartong (rød pose) eller papp (rest).

I fjor kom, i tillegg til denne regnbuen av gjenvinningsposer, også glass- og metallboksen til de tusen Tromsø-hjem. I glass- og metallboksen skal du kaste glass og metall, unntatt glass i form av speil, ildfaste former, drikkeglass og glassgjenstander og unntatt metall som bestikk, kasseroller og motordeler. Det er altså en glass- og metallboks som bare delvis skal brukes til glass og metall.

Da har jeg ikke engang begynt å tenke over alt avfallet som ikke passer i noen av disse kategoriene, som bildekk, elektriske apparater og maling. Eller klær. Ingen vet hvor klær skal kastes, men til alt hell har veldedige organisasjoner satt opp mottaksstasjoner over alt, slik at landslagsdrakta kjøpt inn i Drillostiden og buksa som gikk av moten i 2009 kan ende til salgs i en hipster gjenbruksbutikk eller deles ut til verdige trengende i andre verdensdeler.

Likevel – en smule irritasjon og ydmykelse for den enkelte i den daglige kamp med sorteringssystemet er vel en meget liten pris å betale for å redde planeten? Nå har riktignok kritiske røster i årevis hevdet at kildesortering verken er effektivt eller miljøvennlig, men en kraftfull reklame med Atle Antonsen i hovedrollen, fått meg til å skjemmes over mine motforestillinger.

«Ta deg sammen», brøler Antonsen, i en direkte henvendelse til folk som meg, og viser til at sortert plast resirkuleres og blir til nye produkter. Det er noe både skremmende og tillitvekkende med den skjeggete, folkekjære komikerbamsen. Hvis Atle Antonsen mener vi må sortere søppel, må det jo være en god idé.

Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. Norsk plast blir vanligvis sendt med lastebiler til Tyskland for å resirkuleres. Hva som faktisk skjer med plasten der, er omstridt, men noe blir resirkulert til granulat, mens en ganske stor andel ender som fyringsmateriale i tyske fjernvarmesystemer.

At det i utgangspunktet virker som en miljømessig skikkelig ræva idé å kjøre søppel fra Tromsø (ja da, vi er med i ordningen) til Tyskland, er nå en ting, men korona-pandemien har attpåtil slått beina under selskapet Grønt Punkt Norge, som har administrert plastforsendelsene til nå. Selskapet har sagt opp avtalene med 20 kommuner – herunder Tromsø – og dermed kommer plastberget som stadig vokser på Skattøra sannsynligvis til å ende opp i en forbrenningsovn ett eller annet sted.

Bortsett fra at vi har måtte bruke av vår antatt dyrebare tid til å sortere søppel, mener resirkuleringsforkjempere at det må være relativt uproblematisk om ikke all gjenvinning har gått etter planen. Veien til helvete er som kjent brolagt med gode forsetter. Det kan umulig være smart å bruke tid og penger på symbolpolitiske tiltak, som lurer folk til å tro at de har gjort sin skjerv for miljøet, når det rent faktisk viser seg at innsatsen ikke bare slår feil ut, men endog negativt.

Jeg vil ikke tilbake til å brenne søppel i flomålet, uansett hvor koselig jeg og far min hadde det. Men det er unektelig et paradoks at vår løsning antakelig var vel så miljøvennlig som vårt offentlige renovasjonssystem.

Jeg lurer bare på om ikke søpla mi skal gå uavkortet i restavfallet fra nå av. Da blir det i alle fall brent lokalt og brukt til oppvarming, samme hva Atle Antonsen måtte mene om saken.

Ronny Bratten Foto: Ronald Johansen / iTromsø