– I dag har vi hatt det så fint. Vi har vært ute og lekt, spist fiskeboller og så har vi har laget «lille larven aldri mett» av eggkartonger, sa den beundringsverdige barnehageansatte da jeg kom for å hente dattera mi.

Hun sa det med et stort smil, helt uten sting, men det stakk likevel. Eggkartonger. Faens, fuckings eggkartonger. Vi hadde jo fått en mail, eller en transponder eller en SMS, jeg har mistet oversikten av hva som kommer fra hvor for lenge siden, og blitt oppfordret om å ta med eggkartonger til barna. Og det hadde jeg selvsagt glemt, tradisjon tro, på samme måte som jeg i min syv år lange karriere som barnehagemamma har glemt det meste av slike beskjeder.

Hvert jækla år glemmer jeg å sende med en plastflaske med farget vann til årets flaskeløp, og når jula nærmer seg, glemmer jeg å sende med et kokt syltetøyglass som angivelig skal bli til en adventslykt. En adventslykt som i det virkelige liv er tomme syltetøyglass innsmurt med en hel limtube og noe glitter som smitter av på alt det kommer borti. Hvis ungen har orket, henger det kanskje fast en halv glansbilde-engel på også.

Og jeg elsker de lyktene, jeg gjør det. Likevel glemmer jeg å ta med syltetøyglass, til tross for gjentatte reminders. Likevel kommer barna alltid hjem med en lykt, de kommer alltid hjem med en liten grønn eggkartong-larve som aldri blir mett, takket være synske mennesker som vet at det fins foreldre som meg.

Der andre har med seg pepperkakehus og tre etasjes-bløtkaker til tilstelninger, dukker jeg opp akkurat litt for forsinka med en pakke Safari-kjeks som jeg slenger på bordet mens jeg lager en påtatt tullegrimase. Jeg er en sånn en, en som later som at det ikke henger en selvlysende liste på døra hvor de som kan tenke seg å bake lussekatter til barna kan skrive navnet på sitt. En sånn kjip en som aldri rekker opp hånda når noen spør hvem som kan tenke seg å være foreldrekontakt.

Vi har et bilde fra barnehagen fra da den førstefødte var ett år. Han sitter bredbeint med lammerullår i blå body og grå strømpebukse, omgitt av skjønne, små rødkledde nisser. Det er et håndfast minne fra den første gangen vi unnlot å huske en beskjed fra barnehagen: «Nissedag. Ta på noe rødt».

Et annet bilde som viser at vi er de utvalgte ikke-huskerne, er fra da minsta er tre år og står rullet inn i et laken med glitter på hodet i Lucia-toget. «Luciafeiring. Ta på hvitt tøy» fant aldri veien fram fra øynene til venstre hjernehalvdel.

I mammapermisjonen følte jeg at jeg nailet den mammagreia. Null stress. Barna vokste, åt, gråt, smilte. Og så kom det virkelige livet og smurte seg over trynet og brystkassa mi. Du vet, det virkelige livet hvor du forsøker å løpe opp rulletrappa som går nedover for å rekke jobb, barnehage, avtaler, etter hvert skole, trening.

Det med for mange møter, tre altfor fulle mailbokser, uoversiktlig mange kommunikasjonsflater for et forvirret hode. Dugnader rundt hvert hushjørne, lodd som skal selges, ender som skal møtes, stiger som kan klatres, brød som skal bakes, vennskap som skal eltes, alt som kan heves. Turdager og utestart, regntøy, vintertøy, vinterregntøy, solkrem og skrubbsår, bursdager og besøksavtaler, navnelapper som aldri bestilles, for mange roller, for mye søl.

Jeg har alltid lurt på hvordan de andre får det til, hvordan de klarer å huske alt. Om de ble tildelt en à la carte-meny og en hemmelig kode da de fikk barn, mens jeg og mannen min ble stuck på en benk utenfor restauranten med barnemenyen i hånda. Eller om det er noe vi skulle hatt medfødt som skaperen ikke tok seg tid til å gi oss.

Det er nærliggende å tro, for det er ikke alle som kan skryte på seg å være lykkelig for endelig å ha rukket jobb i tide, bare for å innse at grunnen til at man for en gangs skyld er ajour er at man har glemt å levere barna som sitter i baksetet. Eller å være kvinne, som jeg angivelig er, og bli totalt overrasket hver måned man får mensen, som om det var første gang, og uforberedt og remedieløs lete etter noe å stappe i seg. Hver måned.

Akk, ja. På grunn av alt det overnevnte bestemte jeg meg for lenge siden at det beste for alle, for fellesskapets trygghet, er at noen andre enn meg styrer skuta. At jeg ikke har kapasitet til å være foreldrekontakt eller bake lussekatter på natta, fordi jeg faktisk nesten ikke har store nok armer til å bære det jeg allerede holder i.

Jeg har trøstet meg med at barnehagen eller skolen ville brent ned med meg ved roret, at det er derfor jeg aldri tar på meg mer ansvar for felleskapet. Men sannheten er vel at de som rekker opp den hånda, som skriver seg opp på lister, har like slitne biceps som meg. Og at de likevel gidder.

Tilbake i bilen, etter å ha hentet femåringen som hadde fått lage en grønn larve til tross for sin glemske mor, kjente jeg etter. Skammet jeg meg? Nei, ingen skam å spore. Jeg kjente etter igjen, litt dypere: Er det slik at jeg faktisk bare velger å glemme alle disse tingene, fordi jeg ikke gidder å anstrenge meg?

For jeg klarer jo å huske det jeg må huske: Jobb, varme klær, kakao til turdager, bursdager og som regel gaver. Hvis det er slik at jeg bare ikke gidder å huske, da ville jo den nasjonale dugnadsånden blitt kvelt og trampet til blods om verden var stappfull av sånne som meg.

Jeg skvatt av tanken, startet bilen og stakk fra åstedet, nok en gang, slo på radioen og nynnet bort de siste selvransakende tankene. Heldigvis er jeg god på å glemme.