Våre samiske venner kjemper nå en eksistensiell kamp for sin egen kultur. Etter all lidelsen vi vet at den norske stat og folk har påført den samiske befolkning og kultur gjennom historien, smerter det oss å se det igjen. Og igjen.
Historien gjentar seg. Vi føler på skam.
Som om det ikke er ille nok at samiske medmennesker blir utsatt for grov sjikane, vold og trusler på åpen gate, er norske myndigheter nå med på å true deres kulturelle eksistens.
Det har altså gått mer enn 500 dager siden Høyesterett slo fast at vindmølledriften på Fosen bryter med samenes menneskerettigheter og er en reell trussel mot deres kultur. Men vindmøllene er fortsatt i drift mens norske myndigheter synes å lete med lupe etter smutthull eller formuleringer i dommen som kan tolkes på annen måte enn den er tenkt.
Høyesterett fant ikke at det eksisterer «avbøtende tiltak» gode nok for å kunne kompensere for skadene vindmølleparken gjør på reindriften, og fram til norske myndigheter har funnet slike, må i det minste turbinene stanses.
Å opprettholde drift i over 500 dager etter Høyesteretts dom er uanstendig.
I Arktisk Filharmoni havner vi også i situasjoner hvor vi er i tvil om hva som er den riktige avgjørelsen å ta, ofte må mange hensyn veies mot hverandre. Likevel er vi alltid enige med oss selv om hva vi skal gjøre i slike situasjoner:
Vi griper etter våre grunnverdier. Så tar vi en beslutning.
Og ingenting trumfer menneskerettigheter.
Vi samarbeider ofte og tett med mange samiske kunstnere, og vi kan forsikre alle om at vi ikke gjør det fordi vi føler oss forpliktet. Vi har stor glede av samarbeidet fordi det gir oss så mye. Vi lærer. Vi blir helere mennesker og kunstnere. Vi blir bedre.
Ikke bare lærer vi om samisk kultur og identitet, vi tilføres nye perspektiver og kunnskap vi ikke ville fått uten alle disse samarbeidene.
Samarbeidsprosjektene vi gjør med enkeltkunstnere, komponister eller institusjoner er altså dypt meningsfulle for oss. Verdifulle.
Det er ikke et pliktløp. Det er en ære.
I juni skal Dagfinn Høybråten og Sannhets- og forsoningskommisjonen presentere arbeidet de har jobbet med i årevis. Kommisjonen har gransket fornorskningspolitikk og urett begått overfor samer, kvener og norskfinner gjennom generasjoner.
Høybråten har allerede uttalt seg til VG:
– Fornorskningen pågår fortsatt. Og på mange måter lykkes den.
Samisk og kvensk språk sliter. Det går altså feil vei.
Det er all grunn til å tro at «det store oppgjøret» fra kommisjonen i juni vil bli svært ubehagelig for det norske storsamfunnet. Og det er med dette bakteppet, den enorme uretten norske myndigheter har påført den samiske og kvenske befolkning, at regjeringen har valgt å ikke følge opp Høyesteretts dom og dermed fortsetter å bryte menneskerettighetene.
Hva slags signaler sender dette? At menneskerettigheter er viktige, men bare til et visst punkt?
Et annet spørsmål er: Hvem andre kan ta seg råd til å ignorere en dom fra Høyesterett? Hva ville skjedd om noen andre hadde valgt den løsningen?
Dessuten: I 1999 vedtok Norge menneskerettighetsloven. Det er en internasjonal forpliktelse som går foran nasjonale lover.
I dag ser vi venner i den samiske befolkningen som demonstrerer i Oslo igjen, slik vi så det for 43 år siden. Vi støtter dem, vi står skulder ved skulder med dem, også fordi deres kultur og identitet er viktig for oss. Deres innsikt, tradisjoner, kunst og kultur har mye å lære det norske storsamfunnet.
Vi kan ikke sitte stille og se på, vi kan aldri stilltiende tillate statlige brudd på menneskerettigheter. Ikke internasjonalt, ikke i Norge.