Det er en følelse det er vanskelig å beskrive, som om man bare vet at det er galt å være samisk.

Skammen er på mange måter nedarvet fra generasjonene før meg. De som ble tvunget til å tie i hjel sitt eget språk og sin egen kultur. Det er vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan min bestemor hadde det da hun en gang på 50-tallet pakket sakene og flyttet sørover.

Hun døde for tidlig til at jeg fikk spurt henne om hvordan det egentlig var. Ikke at jeg tror hun ville åpnet seg, hun fortalte meg nemlig aldri at hun egentlig snakket et annet språk. Eller at grunnen til at hun var så glad i være i marka bunnet i noe større enn en friluftsinteresse. I dag er det helt åpenbart for meg at hun lengtet ut, hun lengtet hjem.

For tre år siden bestemte jeg meg for at flere generasjoner med skam skulle stoppe ved meg. Nok var nok. «Jeg er stolt, og jeg lover å være det for alltid», skrev jeg i en kommentar. Og det er jeg jo, jeg er stolt – men jeg skammer meg enda.

Nesten daglig møter jeg meg selv i døren, det ble helt åpenbart for meg da jeg i høst var på vei ut døren for å dra på en date. Det var kaldt og jeg ville ha på meg det samiske ullsjalet mitt, men jeg valgte å legge det igjen hjemme. Jeg ville ikke risikere at han skulle dømme meg ut fra opphavet mitt, at han skulle tenke mindre om meg eller miste interessen. Jeg hadde ikke dagen for å «stå i det».

Jeg får ofte høre at «det er vel ingen som tenker sånn lenger?», «det er jo nesten en trend i den yngre generasjonen å ta tilbake kulturen» og «nå er det vel bedre». Som om min generasjon alene har klart å fjerne holdninger staten innførte på 1800-tallet. Det hadde selvsagt vært topp om det var tilfellet, men ærlig talt – så enkelt er det ikke.

Ettervirkningen av fornorskningspolitikken er enorme, ikke bare fordi store deler av et folk mistet både språk og kultur, men også fordi vi i samfunnet i dag helt ubevisst har holdninger rundt det samiske som ikke hører hjemme noe sted.

Én sak er holdningene mange i majoritetsbefolkningen ubevisst har, for eksempel har det gått de fleste hus forbi at det i landets kanskje mest populære humorserie er en sketsj der to av Norges fremste komikere (hvite menn sådan) spiller to samiske damer. Sketsjen ville fungert like godt uten det samiske aspektet, men likevel valgte de å sitte i en gamme og snakke norsk med samisk aksent. Jeg antar at de fleste seere klappet seg på låret og lo godt. For meg føltes det like ugreit som om Espen Eckbo i dag skulle laget en karakter som var malt sort i fjeset.

Samtidig har vi den andre siden av holdningene rundt det samiske, der er jeg selv skyldig å legge stein til byrden. For selv om jeg roper høyt, sier jeg er stolt og bruker en masse tid og krefter på å fremme det samiske, informere, lære videre og snakke om det, har jeg med meg holdninger hjemmefra, jeg òg.

Jeg fikk ikke akkurat stående applaus fra familien for at jeg i voksen alder valgte å få meg en kofte. Valget har kommet med spørsmål om jeg virkelig mener det, sammen med skeptiske halvveis-smil og spørsmål om «hva med bunaden din?» og «hva skal du ha på deg på 17. mai, da?». Og jeg forstår dem så godt, de har arvet samme skam som meg. Den skammen som gjør at jeg sannsynligvis ikke kommer til å bruke kofta mi på 17. mai – det vil koste meg altfor mye. Det er ikke som med bunaden, den tar jeg bare på og går ut av døren. Å ta på kofta krever flere vurderinger, for har jeg egentlig kapasitet til å stå i skammen den dagen? Kommer jeg til å føle meg liten? Orker jeg blikkene, spørsmålene eller følelsen av å være mindre enn andre?

Jeg er feig, og jeg skammer meg på vegne av dem som har gått foran meg. De som banet vei for at fornorskningen skulle stoppe. De som sørget for at vi har et eget sameting, vår egen dag og vårt eget flagg. Samtidig viser feigheten min at vi har kommet mye kortere enn vi tror.

Det er tre år siden jeg sa at det var nok skam, og jeg håper at det snart er realiteten. For hvis ikke jeg tar ansvar kan jeg heller ikke forvente at familien min skal applaudere koftevalget eller at jeg kan gå med den uten at noen tenker over det. Og jeg kan i hvert fall ikke forvente at majoritetssamfunnet slutter å lage humor på samenes bekostning.

6. februar er en viktig påminnelse om generasjonene før oss, de som ble tiet i hjel, men likevel kjempet. Nå er det på tide at jeg gjør dem stolt og slutter å skamme meg over hvem jeg er. Jeg begynner med å si det høyt: Jeg heter Katharina, jeg er samisk og det vil jeg være stolt av.