Nå vet vi at de russiske styrkene består av mye soldatmateriale som er direkte uegnet til å krige mot noe som mest ligner på en borgerkrig rett over grensen til nabolandet. Nå ser vi at den russiske krigsmaskinen har stivnet og gravd seg ned til en såkalt langvarig krig som må utkjempes gate for gate for gate i talløse Ukrainske byer.

Det går ikke. Lynkrigen som lederen deres, president Putin, hadde sett for seg, var en himmelropende fiasko. Få soldater deserterte fra den ukrainske hæren og Zelenskyj, den ukrainske presidenten, kan godt sitte i hovedstaden Kyiv og si at der blir han til krigen er vunnet. For det er slik det kommer til å gå. Man kan ikke vinne selv om man stiller med en betydelig overmakt, rent militært. En kan ikke vinne mot et folk som bruker fritiden sin til å lage Molotov-cocktails og sveise stål for å hindre panservogner å komme frem.

Hva skjer med Putin nå? Han ville ha mye med denne krigen. Nå sitter forhandlerne hans og diskuterer slutt på krigen nummer tre eller fire. De tigger nå om muligheter til å forklare nederlaget sitt utad. De kommer ingen vei. Ingenting tyder på at Ukrainerne vil gi bort noe viktig territorium. Det står nå om Krim hvor den russiske flåtebasen ligger og de to republikkene Putin anerkjente som selvstendige stater før krigen tok til.

Ukraina skal etter hans dreiebok bli livsvarig uavhengig i egen konstitusjon. Noe får han sikkert, men, hva det blir er langt fra klart i dag. Hans dager er uansett talte. En kan ikke fremstå som taper og være russisk president i tillegg. Noe må gi etter, og det skal godt gjøres at det ikke rammer han selv etter mer enn tyve år ved makten.

Mange vil ha jobben hans og de skal ikke være tunge å be om det bare åpner seg en mulighet til å la ham ta en Gorbatsjov. Når denne jordbrukseksperten var generalsekretær, dro han en gang til datsjaen sin ved Svartehavet og når han kom tilbake, hadde Boris Jeltsin tatt over hele butikken hans. Gorbie ble arbeidsløs over natten og mistet et helt rike med ti tidssoner østover mot Vladivostok.

Ellers har det vært mye god underholdning av profilerte politikere denne tiden. To drøye uker har gått, men politiske manøvreringer har vi sett mye av. Macron, som skal stille til valg for periode nummer to om en måned, har vært aktiv. Han er EUs leder for tiden og har benyttet tiden sin til å komme 40 ganger innpå Putin. Dette har gitt ham et fortrinn i Frankrike. Han leder stort på målinger fordi også det franske folket sitter klistret til fjernsynsskjermene sine om denne håpløse krigen. Macron brukte krigen som det passet ham og leder med minst ti prosenter på alle målinger i landet sitt.

En annen med sans for billig dramatikk er Boris Johnson som rygget til kanten av det politiske stupet før han kastet seg over krigen i øst. Han ødsler med britiske pund og materiell. Haugevis med penger og avanserte våpen går mannstungt østover til frihetskjemperne i Ukraina, men andre veien kommer det ingen.

De tar ikke imot flyktninger i Storbritannia slik de gjør det i resten av Europa. Tilhengerne av Brexit har fått nok av østeuropeiske byer i landet sitt. Det var de polske byene for billig arbeidskraft som ga partysjefen Boris et flertall i denne merkelige avstemningen, kalt Brexit.

Så Macron leder stort, og Boris smatt unna den parlamentariske inkvisisjonen i hjemlandet. Ellers er det påtakelig av det er vi nordmenn som har mest å hente på de svimlende gassprisene vi nyter for øyeblikket. 20 ganger normalprisen snakker vi om. Oljefondet kommer til å legge på seg en betydelig størrelse når alle regninger er betalte. Men strømregningene våre, de bare kommer og kommer.

Ellers er det litt problematisk, dette med olje. Man kjøper ikke russisk olje eller gass, om man ikke desperat trenger det. Dette er en tysk slutning som man kan finne underkommunisert på nettet. Det skal svi å være solidarisk, men bare med måte. Den amerikanske presidenten som snubler ned trapper skal nå også forby å kjøpe russisk olje. De produserer faktisk det de trenger av skiferolje selv og tilbyr resten til Europa.

Til slutt må ikke den åpne døra mot øst i Kirkenes bli stengt for alltid. Folk- til- folk-samarbeidet er litt for viktig til det. Det har til nå gått litt utenom politikerne. Frode Berg var nå én ting, men vi må reise videre og prøve å bygge dette opp igjen. Det er godt å se at vi fortsatt tar imot fisk fra russerne langs kysten. Ja da, vi trenger det for ikke å bli rammet for hardt i torskefiskeriet. Det er bare å legge europeiske politikere og deres handlinger til grunn så ser vi det tydeligere. Derfor all ære til fiskeriminister Bjørnar Skjæran fra Bodø som fant seg selv midt i en europeisk tradisjon når det gjaldt som mest.