Med et slikt forhold til internasjonal folkerett – og til virkeligheten for øvrig – er det mulig president Putin oppfatter også fordømmelsen i FNs sikkerhetsråd som en form for anerkjennelse.

Putins tale mandag kveld fremkalte minner fra de mørkeste delene av Europas historie, med en retorikk som ga assosiasjoner til Kafka og til Orwells «nytale». Selve scenarioet har imidlertid versert lenge, så hvor mye «nytt» er det egentlig i den aggressiviteten som nå finner sted?

Russiskstøttede opprørere har hatt kontroll over de to regionene lengst øst i Ukraina siden de selv erklærte sin uavhengighet i 2014, etter Russlands annektering av Krim. I årenes løp har 14.000 liv gått tapt i den militære konflikten som russerne hevdet ikke å ha vært delaktig i.

Tirsdag opplyste det russiske forsvarsdepartementet at en avtale med de to utbryterregionene først skal ratifiseres, deretter skal partene diskutere detaljene i hvor de nye riksgrensene skal trekkes. Blir neste skritt å legge også resten av Donetsk og Luhansk bak den røde streken på kartet?

Hva Putin videre tenker og planlegger, blir fortsatt bare gjetninger. Én av dem handler om å gjenopprette et storrussisk rike, møysommelig samlet under tsarveldet og som «gikk tapt» med Sovjetunionens sammenbrudd, noe Putin har omtalt som et av verdenshistoriens store feilgrep.

I denne forvrengte fortellingen har Ukraina aldri vært et egentlig land, men et område Russland ble fraranet. I så fall blir ingen rød strek rød nok til at Putin ikke kan tenkes å ville krysse den, eller skyve den foran seg.

Når dette skrives, er det full krig på flere fronter i landet, og de vidtrekkende konsekvensene dette vil ha er vanskelig å forutse, men det er mørke skyer over Europa og verden for øvrig nå. For dette er ikke bare et internt anliggende mellom de to landene.

– Det som nå skjer i Ukraina kan bli et vendepunkt i Europas historie, sa utenriksminister Anniken Huitfeldt onsdag, og fastslo at Norge konsekvent støtter Ukrainas selvstendighet innenfor sine internasjonalt anerkjente grenser. Statsminister Jonas Gahr Støre er også krystallklar i saken, og opptrer med en bestemt, prinsipiell og stødig retorikk, som har støtte i så å si alle partier på Stortinget.

– Vi har nå krig i Europa i et omfang vi trodde hørte til i historien, sa Nato-sjef Jens Stoltenberg fra talerstolen i Brussel torsdag. Freden er knust, la han til. I en pressemelding fra Nato torsdag formiddag står også følgende: «Russlands gjerninger utgjør en seriøs trussel mot den euroatlantiske sikkerhetn, og de vil få geostratiske følger».

De stemmene som på ytre venstre og ytre høyre fløy nå møtes i den berømte hesteskoen, og som prøver å modifisere hva som skjer, og forsøker å skape et bilde av at det er gode og onde hensikter på begge sider av konflikten, må ikke lyttes til. Tidligere president Donald Trump er én av dem. I Norge har vi stortingspolitikeren, og den tidligere Frp-lederen Carl I. Hagen, som forfekter dette synet, og som støtter Putin. Slike tanker er både usolidariske, forstyrret og farlige.

Selvstendighet innebærer respekt for sitt territorium og suverenitet til å velge hvor landet vil orientere seg, mot Vesten eller mot Russland. Den norske regjeringen stiller seg selvsagt bak fordømmelsen i Sikkerhetsrådet, med en bred tilslutning i Stortinget. Noe annet ville ha vært helt utenkelig.