De første ukrainske flyktningene er ankommet både Tromsø og andre kommuner i Troms. Det later til å være en god, velklingende gjennomgangstone fra de politiske miljøene i regionen. Ønsket om å hjelpe er stort. Det er godt å se.
Nå er det heldigvis ikke en konkurranse i hvem som stiller opp mest – eller for den del minst. Det viktigste er at kommunene stiller seg positive til mottak, alt etter størrelse og kapasitet.
Utfordringen blir, som for alle de som nå tar imot ukrainere på flukt, å ha kapasitet til å bistå de som kommer.
Det er lett å glemme at dette kan være traumatiserte mennesker. I likhet med de vi tidligere har tatt imot fra krigsherjede land, slik som syrere, afghanere, kurdere og somaliere, kommer de tomhendte på flukt.
De har styrtet ut av hjemmene sine, forlatt hjembyene og familiene sine. De vet ikke om de har noe hjem å komme tilbake til.
Krig er krig, enten den foregår i Afrika eller Europa. Krig er krig enten den dreper mennesker med hvite eller svart hudfarge. Sorg er sorg. Frykt er frykt. Død er og blir død. Hvilke språk det uttales på, betyr lite og ingenting.
Svært mange av dem som kommer er også barn. Barn som har våknet på natten av flyalarm, bomber og flyktet fra kuler. Barn som har blitt skilt fra sine fedre – fedre som er beordret til å bli igjen for å kjempe til døden mot en langt større og rustet fiende. Barn som sammen med bamsen sin, også bærer med seg angsten for å aldri se igjen pappa, bestefar eller storebror.
Det er disse menneskene vi skal stille opp for. Dessverre har vi kompetansen til det. Dessverre vet vi hva som kreves. Dessverre har vi erfaringen. Og heldigvis er vi i stand til å hjelpe.
Vi krysser fingrene for at vi lykkes. Med å hjelpe – og med å få stanset Russlands grufulle herjing i et fritt demokrati.