«Hjulet spinner rundt, men hamsteren er død». Kanskje har du det sånn, du også, uka før ferien skal starte. Rett før mållinja blir du forvandlet til en apatisk, fjonete sak som driter i å løpe for å holde noe som helst i gang.

Du legger deg akutt ned uten puls og blir snurret rundt i en rasende fart inn i en drøm om sommer og sol, alle de deilige bøkene du endelig skal lese, alenetid, kanskje om de svartflue-frie fjellene du skal bestige, eller hengekøya på de sydlige strendene hvor du skal ligge og knipse med tærne og ta bilder av dem.

Eller kanskje skal du, som meg, på bilferie med familien. I fjor gikk det jo helt fantastisk. Dere lo av milene, barna var sommerglade og enige i baksetet, dere lekte «mitt skip er lastet med» og spilte bilbingo med iver og letthet, og etter åtte-ni timer på fire hjul som fløy forbi, satte dere opp et rødt telt i sommerbrisen, spilte kortspill i sovepose mens pytt i panne putret på primusen. Dette ble gjentatt helt til destinasjonen endelig var der, kanskje var det badebasseng og hytte, eller et feriehus fylt til randen av slektninger.

Ferie, altså. Hamsteren ligger livløs og visualiserer hvordan alt skal bli, og så tikker endelig datoen markert i gult på kalenderen inn. Nå skjer det – FERIE. Du ruller medgjørlig ut av hjulet, og sakte kommer livsgnisten tilbake. Du kjenner på en sjelden frihet der du står og stapper bilen med støvler, regntøy, lester, lette sommerkjoler og et par tre bikinier. Du vet jo at det ikke er Syden dere skal til, men lenge leve håpet.

Du setter deg i bilen med fronten mot sør, og det begynner slettes ikke verst. Det regner, men enn så lenge skinner du som sola og knar herlige minner inn i barnesinn. Men etter noen timer starter det som til slutt ikke vil føles som en ferie i det hele tatt, det som til slutt skal få deg til å savne hverdagen du for alt i verden ville slippe unna. For både Norge og Sverige er to jævlig lange land.

En is faller på bildørken og en treåring hyler ut et smerteskrik. Sånn starter scenen hvor du til slutt skal erindre at ferie ikke er ferie, det er tre heltidsjobber stappet inn i én dag, hver dag. Seksåringen, som vil spille iPad i fred og ro, liker ikke denne hylinga i det hele tatt, og begynner å hyle han også. Det blir fullstendig kela, sjåføren skrur radioen på volum 52, det er tre timer til neste bensinstasjon, og hylinga blir etter hvert erstattet med bunnløs sorg.

Situasjonen i seg selv er ikke så dramatisk, du har opplevd det mange ganger før, men det er som at den kaster deg tilbake til i fjor. Herregud, hvordan kunne du ha glemt det?

Bilferien i fjor. Kvelden dere la dere for å sove i det altfor lyse teltet oppå grus og stein på en campingplass i et havgap, med illsint vind fra begge sider. Tre grader og regn, våte sokker, prolaps og nedfryste barn. Da dere endelig sovnet før midnatt, duret det inn noen tyske og italienske turister på motorsykler som startet en fest i gapahuken dere hadde satt teltet opp like ved. Noe så idiotisk.

Nå ligger dere der og hører på en trønder som har joinet festen, som spiller gitar og synger «Levva livet» for harde livet, en nasjonaljuvel man selvsagt må lære bort til motorsyklister fra kontinentet. Når de endelig gir seg, er det tre timer før barna våkner og du igjen skal kjøre i åtte timer for å gjenta suksessen.

Hvordan kan du ha glemt det? Det forbaska regnet som ikke ga seg, som førte dere til et badeland slik at bikinien også kunne bli våt, ikke bare sokkene. Du har bare hatt minner om alle de hvinende barna, de falske palmene og det klorinblå vannet - ikke de ubekvemme, halvnakne voksne, deg selv inkludert, som alle hadde tvunget seg nedi samme båt, enn si elefantkirkegård, hvor dere alle så ut som dere var ankommet deres siste hvilested.

Og fergeturen som gjorde halvparten av feriefølget sjøsjuk, som igjen resulterte litt for sent med en permanent spybøtte og våtservietter i bilen.

Furuhyttene dere tydde til etter alle teltfadesene, som så ut som kriminelle åsted. Vegger innsmurt med noe du håpet var myggblodsøl, et varmt kjøleskap, og en dusjsluk dekorert med et kråkereir av fremmed hår.

Alle tissepausene som absolutt måtte skje i myggens tsarrike, hundretalls blodsugende satanister det var umulig ikke å få som medpassasjerer. De neste timene som var preget av blødende hevelser rundt beina, et Quasimodo-øye, panikkgråt som du overførte videre til barna, rop om hjelp, ingen hjelp å finne.

Destinasjonen. Utedo, gress på taket, ingen strøm eller internett – en velsignelse på solrike dager, en hjelpeløs tilstand på regntunge dager, følelsen av å miste au pairen sin i en grusom ulykke når du trengte henne som mest. 13 familiemedlemmer samlet under ett tak, mennesker du elsker, men som du kjenner altfor for godt til ikke å krangle med.

Og joda, det var jo sol også, og kuer, klemmer, lek og latter. Tidlige morgener med grutkaffe og kryssord, harmoniske, sene kvelder med rosévin, brettspill og sladder. Barna kunne til og med finne på å leke masse og godt sammen også. Du husker riktig.

Likevel, tilbake på jobb etter ferien sitter du der fullstendig tappa, både for penger og indre gnist. Solbrune kolleger snakker om avslappende drømmeferier med me-time, eventyr, erobringer og kule butikker. Dere som er småbarnsforeldre veksler blikk, fy faen, hold kjeft. De skulle bare visst.

Det er egentlig etter en ferie at du trenger ferie. Alenetid. Tusen pysjdager. Sene morgener.

Men du kommer til å glemme dette også, bare gi det tid. Og om noen måneder begynner du å glede deg til juleferien, og drømme om kvalitetstid med familien, lykkelige barn med julestrømper, gaver gitt med omhu og hjerte, minnene som skal skapes.

Det er bare å glede seg.

God sommer’a dere!