Jeg har en kompis som er feltprest i Forsvaret. Vi møttes da han var på vei til en debatt i Oslo Militære Samfund, om feltprestenes framtid. Flere har i det siste tatt til orde for å avskaffe denne ordningen i vårt militærvesen, blant annet grunngitt med at psykologer er bedre i stand til å ivareta samtaler med soldatene. Psykologer, altså. Jeg undres; er det blitt en sjukdom å ha kjærlighetssorg?
La meg først slå fast at jeg anser psykologer som kritisk viktig helsepersonell for Forsvaret. Og da må det være lov å spørre: Er det nødvendigvis psykologens jobb å snakke med lagføreren som bebreider seg selv for at hen ikke så faren tidlig nok, tidlig nok til å berge kameratens liv? Er det sjukt å ha dårlig samvittighet? Er det psykologens jobb å snakke til en avdeling som sørger over sine døde? Er det psykologens jobb å følge opp en familie som frykter for sine kjære? Er det sjukt å være redd?
Feltpresten jeg kjenner hadde hatt sju samtaler med soldater denne fredagen. Han sa ikke om hva, taushetsplikten forplikter. Men han bare bekreftet at alle samtalene var om dypt - og kanskje noen mer grunne - personlige ting. Kjærlighetssorg er en gjenganger. Men ungdom i 19-20 årsalderen er i stand til å bry hodet med mye rart.
Det kan handle om kjønn og identitet, det kan handle om Forsvarets oppdrag som i ytterste konsekvens vil kunne innebære å ta liv. Det kan handle om forholdet til far, om å være forelsket i sin tante, om vanskelighetene med å ta opp ting som personlig hygiene blant de andre på rommet. Det kan handle om etikk og moral i sin alminnelighet. Det kan også, tro det eller ei, handle om tro.
De vernepliktige er i all hovedsak røsket rett ut av jente- og gutterommene sine. De skal reise langt vekk og bo tett på ukjente mennesker. De skal lære å kle seg, å gå på geledd, å løpe med et knappetelt på ryggen, å sette sammen et maskingevær i mørket. De fleste rekrutter er gode på å ta seg ut allerede ved ankomst. Men å ta seg helt ut, det lærer de her.
De følges imidlertid godt opp av sitt befal. Glem alle sivile forestillinger om offiserer som hierarkiske maskiner som mistet innestemmen i russetida og som har som sitt eneste mål i livet å tyne rekrutter. Disse offiserene fins ikke lenger. Dagens offiserer er velutdannede, profesjonelle yrkesutøvere som vet hva de holder på med, og som er utdannet til å bygge opp, ikke bryte ned, de menneskene de leder.
Likevel er det en barriere for en soldat å henvende seg til sin troppssjef med spørsmål om hvorfor ingen i hele verden liker henne. Og jeg vil tippe at det faller utenfor pensum på enhver offisersutdanning å gi henne et svar. Offiserens oppgave er i stor grad å gi opplæring i personlige soldatferdigheter, og dernest fokusere på hvordan de ulike rollene skal virke sammen, slik at systemet – laget – fungerer. Dette er gjerne forskjellen på gerilja og en militær avdeling.
Derfor har man andre funksjoner som håndterer individets mentale irrganger, og det er altså her at noen sier ut med presten og inn med psykologen. Det argumenteres med at Norge er forpliktet til å tiltre et NATO-dokument som bruker «Mental health professionals» for dem som skal utføre den jobben prestene gjør i dag.
Jeg har ingen problem med å se at det fins skjæringspunkt hvor prestens og psykologens jobb går inn i hverandre, og det tenker jeg at det finnes gode system for å håndtere. Jeg har heller ingen problem med å se at det kan være vanskelig for noen å skille prestens samtalerolle fra livssynsspørsmål. Derfor fins det heldigvis både feltimamer og felthumanister i Forsvaret.
Jeg er også enig i at det bør stilles spørsmål med ordninger som «bønn på linja», altså en tradisjon der presten sier noen ord og en bønn mens hele avdelingen står oppstilt. Selv om alle som vil kan be seg fritatt fra slikt, sier det seg selv at det er både krevende og unødvendig masete å måtte tre ut og vekk hver gang presten kommer med bibelen sin.
Forsvarets kjerneoppgaver er noe av det mest krevende vi kan sette mennesker til å utføre. Det er et sunnhetstegn, ikke et helseproblem, at de som tar på seg disse oppgavene stiller eksistensielle spørsmål om liv og død, om meningen med det hele, om etikk og moral, om rett og galt. Jeg er imponert over hvordan Forsvaret med sitt livssynskorps håndterer dette arbeidet, og over hvordan de har klart å inkludere ulike livssyn og profesjoner for å styrke samtalearbeidet og, la oss si, det forebyggende helsearbeidet i Forsvaret.
Dette er en debatt som for meg tangerer viktige samfunnsspørsmål. Når vi sykeliggjør normale tanker, når vi tar helsearbeideren ut av sitt viktige virke for å behandle hverdagsproblem og livets gang, øker selvopptattheten. Elsk deg selv - jovisst - det må til. Men det går an å oppdage sin egen verdi gjennom den verdien man tilfører fellesskapet.