Så mye som selvutnevnte fotballeksperter snakker på TV er det forståelig at noen blir lei. Slik dekningen av fotball på nasjonalt TV er blitt nå, må du ofte gå andre steder hvis du vil ha den nøyaktige forklaringen på hvorfor lag A ikke klarer å holde kontroll på mellomrommet mellom forsvar og midtbane. Eller hvorfor lag B bør snu V-en på den sentrale midtbanen, og hva slags konsekvenser det vil få.

Jeg tror at de fleste som følger med norsk fotball ikke har det inderlige forholdet til hvorfor vingbacken bør skyve opp fem meter i enkelte situasjoner. Og på den måten gjøre seg spillbar bak motstanderens ving, hvis egen keeper har ballen på et visst sted.

Å få denne innsikten er viktig, for å på den måten forstå hvorfor et lag vinner, og et annet taper. For noen er denne kunnskapen viktigst av alt, når de både ser en kamp og får reaksjonene.

For andre er det helt annerledes. De følger kampen på akkurat samme måte. Men uten å tenke nøyaktig over hvorfor hendelser inntreffer som følge av små taktiske grep. De lar seg heller frustrere når den nevnte vingbacken misser på mottaket. Eller reiser seg fra stolen i glede og forventning hvis den samme spilleren får med seg ballen i en bevegelse, og i neste moment kan legge inn til spissen som kan score.

Alt dette går ned til at fotballen ikke bare er 4-4-2, sideforskyvning eller spill gjennom korridorene, sistnevnte mange av oss mest forbinder med noe vi drev med på ungdomsskolen. Fotball er først og fremst underholdning.

Samtalen rundt lunsjbordet, meldinger på i sosiale medier eller med bekjente du møter i Storgata handler ofte om konsekvensene av en kamp. Å finne en syndebukk eller helt, som er denne ukas snakkis. I Tromsø er vi ikke bortskjemt med suksess de siste 10 årene, så her har samtalene ofte dreid inn på hvorfor spissen ikke scorer mål, eller hvor lenge treneren bør sitte.

Kall dette gjerne overfladisk, men samtidig er det dette forholdet mange trenger til fotballen for å koble av andre ting i livet sitt. De trenger rett og slett underholdning. Å glemme alt annet i noen timer. Selv kjenner jeg meg igjen. Det er en betydelig forskjell i hvordan jeg «ser» en kamp når jeg er på jobb, kontra hvis jeg ser den på fritiden og delvis har fokus på andre ting samtidig.

Dette har flere store aktører rundt norsk fotball tatt innover seg i sin dekning. TV 2s «FotballXtra» gjorde et genialt grep da de startet opp en sending som fulgte alle kampene samtidig, og jevnlig hadde innom tidligere trenere og spillere. Det samme gjorde nåværende rettighetshaver Eurosport.

Sentralt i sistnevntes satsing har svenske Joacim Jonsson vært. Han har de siste årene blitt ansiktet utad, fordi han har forstått noe viktig. At fotball må engasjere og provosere. I stedet for å analysere ting fra «den ene og den andre siden», en velkjent greie for ikke å støte noen, har Jonsson vært langt tydeligere. Ofte har han droppet de kjedelige forbeholdene, og heller brukt store ord, både i positiv og negativ forstand.

Du skal ha fulgt norsk fotball bra langt på avstand, om du ikke har fått med deg noen av de kontroversielle uttalelsene Jonsson har kommet med, som har skapt overskrifter og reaksjoner hos klubbledere, spillere og fans. Og gjort at det har vært lett å se fram til en «kjedelig» serierunde på TV, fordi underholdningsverdien har vært såpass stor med Jonsson i studio. Rosenborg ble senest i vinter kalt «helt jævlige», og det er jo et kvalitetsstempel når en som Per Joar «Perry» Hansen stempler Jonsson som en av Europas dårligste fotballeksperter i boka si.

Fordelen med å være ekspert på nasjonalt nivå er at det jo alltid er noen som gjør det dårlig. Da har det bare vært å hogge løs, spesielt mot storklubber i Trondheim, Bergen og Oslo. Noe som er lett å angripe fra et faglig synspunkt, men åpenbart skaper engasjement og friksjon. Uten å ta fra Jonsson at han ofte fotballfaglig vet hva han snakker om, han er bare tydeligere og mer fryktløs enn mange andre.

Sist mandag så jeg på Eurosports sending fra 1.-divisjon, med flinke folk som Amund Lutnæs, Petter Bø Tosterud og Eirik Fure som gjennom 90 minutter speilet dramaet i den første serierunden på nivå 2. Jeg tok meg likevel et øyeblikk i å lure på hvor den ropende svensken var, helt til jeg kom på at han for en drøy uke siden ble presentert som sportssjef i Vålerenga.

Trioen i studio tok seerne på en god måte gjennom runden. Likevel er det ingen tvil om at Jonssons fremtoning og tydelighet kompletterte disse ekspertene på en god måte. Når han hadde rast fra seg, var det behagelig at en av de andre, på en langt roligere måte, kunne ta ned temperaturen noen hakk, og på den måten skape en seervennlig kombinasjon.

– Vi må by mer på oss selv. Større entusiasme og større engasjement, sa Joacim Jonsson på vegne av norske sportssjefer lenge før han selv ble en av dem.

Jeg forstår selvsagt at Jonsson tok jobben i det han kalte «den kuleste klubben i norsk fotball». Men for norsk fotball, og produktet, er det en stor nedtur at han med den største kjeften forsvinner ut.

Når TV 2 igjen overtar Eliteserien neste år, blir det forhåpentlig med Marius Skjelbæk og Jesper Mathisen i spissen. De bør ha Joacim Jonsson øverst på signeringslista, ikke om, men når han får sparken/slutter i Vålerenga. Til det beste for norsk fotballs underholdningsverdi.

MER AV RUNE ROBERTSEN: