I kjølvannet av gårdagens dom fra Borgarting lagmannsrett, hvor Gaute Drevdal ble dømt for voldtekt, men frifunnet for mange av de voldtektene han ble dømt for i tingretten, er det mange som mener at dommen er et tydelig bevis på at en samtykkelov er på overtid. Jeg er for en samtykkelov, men jeg tror ikke det alene vil løse problemet med lav rettssikkerhet for den som er utsatt for en voldtekt.
Det er verdt å merke seg at juristene blant dommerne, fagdommerne, mente at det var bevist ut over enhver rimelig tvil at Drevdal var skyldig i de fleste tiltalepunkter. Ikke-juristene i lagmannsretten frifant han på langt flere punkter. Dette er ikke uvanlig i voldtektssaker. På andre rettsområder er det ikke like stor avstand mellom hva fagdommere og lekdommere mener er bevist ut over enhver rimelig tvil. Vi vet alt for lite om hvorfor det er sånn, og det må det forskes mer på.
Kanskje har det noe å gjøre med at mange ikke klarer å fri seg fra bildet vi har vokst opp med av hva en voldtekt er: en volds- og maktutøvelse, ofte med slag og spark, en skummel og sterk gjerningsperson med klare og onde hensikter.
De fleste voldtekter er ikke sånn, men minner mer om det som har skjedd i nevnte sak fra Borgarting. Det skjer på en fest med mye rus og fornærmede og gjerningsperson kjenner ofte hverandre. Det er gjerne hyggelig og gemyttlig i forkant av overgrepet - og kanskje også i etterkant. Det kan ta lang tid før den som er utsatt for overgrepet, selv definerer det som et overgrep.
Den som er utsatt for et overgrep, vil nesten alltid føle på skam og skyld. Det er ikke samsvar mellom virkeligheten og det bildet man har på et overgrep eller en overgriper. Man kan både være utsatt for et overgrep uten å identifisere seg som et offer og man kan krenke og trå over andres grenser uten å forstå at man har gjort det. Det er ikke frifinnende, men det kan være virkeligheten. Samtalen om «monster» som begår overgrep, er utrolig ødeleggende, nettopp fordi det ikke er monster som voldtar. Det er mennesker.
Vi har dårlig vokabular for og opplæring i samtykke, grensesetting og til og med begjær og lyst i Norge. Alt for mange tror at det er turn off å spørre om samtykke og preferanser, at samtalen står i veien for sex. Å lese noen av innslagene i debatten om samtykkelov er deprimerende i så måte, hvor voksne mennesker skriver sarkastisk om hvordan det vil ødelegge stemningen å be om en underskrift i forkant av penetrering. Det vitner om at manges bilde på både samtykke og sex er utdatert. Å snakke om at man har lyst til å ha sex med hverandre, å være tydelig på egne grenser og preferanser, bør ikke være en demper på lysten. Dersom den samtalen føles vanskelig, er den definitivt ikke mindre nødvendig.
Når vi ikke er kommet lenger i samfunnet med hensyn til dette, er det kanskje ikke rart at det er vanskelig for noen meddommere å dømme i saker hvor overgrepet ikke passer med bildet man har av en voldtekt og tiltalte ikke passer med bildet man har av en voldtektsmann.
Tiltalte kan være en person som får de beste skussmål, som fremstår hyggelig og empatisk og som kanskje også har hatt frivillig sex med fornærmede. Overgrepet kan skje helt uten annen vold og i en situasjon som er udramatisk både før og etterpå. I kombinasjon med minstestraff (fengselsstraff på mange år dersom man kommer til en konklusjon om at tiltalte er skyldig) og en høyst menneskelig sympati for den tiltalte, blir veien til domfellelse lang. I noen saker, for lang. Det viser tallene over hvor mange som blir voldtatt og hvor mange som blir dømt for voldtekt, med all tydelighet.
Det er videre, og også uavhengig av denne saken, nødvendig å ha en samtale om det potensielt straffbare i å ha sex med noen etter at man har bidratt til å sette dem i en situasjon hvor det er krevende både å motsette seg og å samtykke til sex. Dette er krevende grensedragninger, men bør i alle fall være en del av samtalen.
Den tiltalte i saken fra Borgarting har gitt MDMA (i tillegg til alkohol og andre narkotiske stoffer) til svært unge jenter - den yngste var 15. Han var da 41 (hans forklaring er at han ikke hadde sex med henne før helgen etter, da var hun fylt 16. Hun forklarer at hun var 15 første gang de hadde sex. Retten mener ikke det er bevist ut over enhver rimelig tvil at de hadde sex mens hun ennå var 15).
Å ha sex med så unge mennesker etter å ha gitt dem (en sånn type) rusmidler, er i beste fall ekstremt ugreit. Dette forsterkes av at det ofte, som i denne saken, mellom partene i saken er relasjoner som utgjør en ubalanse i makt og hvor noen av de fornærmede langt på vei har et avhengighetsforhold til tiltalte. Er man da - som 16-åring - i stand til å gi et kvalifisert samtykke?
Vi må ha en samtykkelov, men det er ikke nok. Vi må også snakke mer om grensesetting, om lyst og samtykke, og om hvordan rus påvirker alt dette. Vi må forske på hvorfor det er så stor forskjell på hva lekdommere og fagdommere konkluderer med i voldtektssaker. Og vi må utfordre og oppdatere vårt syn på kvinner, menn, sex, makt og overgrep.
Vi må gi oss selv og de som kommer etter oss bedre verktøy, språk og sex enn vi fikk som unge. Og jobbe for et samfunn med færre overgrep, bedre rettssikkerhet og mer kvinnefrihet.
Teksten ble først publisert på Rambergs Facebook-side. iTromsø gjengir den med tillatelse.