«Vi fikk sveivet byen i gang igjen etter pandemidvalen, noe som føles veldig bra», sa festivalsjefen for Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF), Lisa Hoen, til iTromsø søndag, etter at nok en festival var gjennomført i byen.

Og såpass kan hun godt ta i, på vegne av både seg selv og byen. De har hatt noen utfordrende år, de som har drevet med festivaler gjennom de siste to årene. Nesten helt fram til åpningsfilmen rullet over lerretet forrige mandag levde hele festivalen i uvisse om hvilken grad den kunne gå av stabelen, med de begrensningene myndighetene la på kulturlivet.

Rett før startskuddet gikk, fikk de heldigvis åpnet litt opp, slik at noen flere kunne slippes inn i kinosalene. Og selv om det ikke ble gode, gamle tilstander, med nye besøksrekorder og smekkfulle kafeer og restauranter, slik det nærmest har vært for vane i over 30 år, fikk de gjennomført en festival, både med tilreisende gjester og masse kinovisninger.

Det er bra. TIFF har blitt en kulturell fakkel i mørketiden, som naturlig avløses av Nordlysfestivalen, slik det også er i år. Også her med betydelige utfordringer i en pandemi som later til aldri å ta slutt. Men de ansvarlige, fra ledelse til frivillige, er standhaftige og kjører på innenfor de rammene som settes. Det skal vi alle være veldig takknemlig for.

Til sommeren er det igjen planlagt nye runder med både Buktafestivalen og Rakettnatt, der to kansellerte runder ligger bak dem. Det er virkelig å håpe at de får gjennomført denne gangen.

De ovennevnte festivalene har på hver sine vis vært viktige for kulturmiljøet i byen. Lokale og regionalt tilknyttede utøvere har alltid vært på programmet, og betydningen festivalene har hatt for rekruttering av både nye aktører og kompetanse innenfor lyd/lys/bilde er uvurderlig.

At flere av dem går på årlige kanselleringer, eller i beste fall må gjennomføres sterkt redusert, er alvorlig. Kompetanseflukt og mangelen på kontinuitet er noen man ser rammer kulturnæringa over hele landet nå. Og i verste fall får publikum, som til syvende og sist er selve bærebjelken, nye vaner, som kan gjøre det utfordrende å få dem tilbake når verden forhåpentligvis begynner å bli noenlunde normal igjen.

Ikke minst gjelder dette for en filmfestival som TIFF, som for de fleste oppleves som en publikumsfestival heller enn en bransjefestival. Filmtilbudene som folk daglig har tilgang til rundt om i sine stuer har som kjent vokst voldsomt de siste årene. Gjennom de mange strømmetjenestene får nok en del dekket noe av behovet for særegne filmer, en mulighet de færreste hadde for bare noen få år siden.

Det blir spennende å se hvordan TIFF møter denne utfordringen i årene som kommer. Når det er sagt, må det samtidig understrekes at TIFF er noe langt mer enn «bare» filmvisninger. Under normale omstendigheter er det ikke minst et kraftig sosialt samlingspunkt, med mulighet til å møte regissører, skuespillere og andre medvirkende. Og ikke minst er det yrende kaféliv og muligheter til livlige diskusjoner om filmene man har opplevd sammen.

Vi kan ikke gjøre annet enn å oppfordre folk til å støtte opp om byens festivaler og fortsette å kjøpe billetter til disse. Dette gjelder selvsagt også de som på ukentlig basis arrangerer konserter, filmvisninger, teaterstykker og andre kulturelle aktiviteter.