Direktefly fra Tromsø, og vi tok Bybanen inn til sentrum. Bybanen har fått en gigantisk hall i forbindelse med flyplassen, som om dette er en millionby. Bergen har brukt mye penger på infrastruktur de siste årene. De kunne lært mye av Tromsø, hvor vi har vent oss til at veiutbygging var noe man gjorde på 1990-tallet, én gang for alle. Bergenserne kunne spart milliarder som kunne vært brukt i andre byer.

Ron Røstad, spaltist Foto: BJØRN RASCH

Bybanen er flott, men den er idiotens valg inn til Bergen sentrum. Reisen tar nemlig over en time. Etter cirka 40 minutter inne i vognen begynte slipp-meg-ut-skriket å boble frem, gradvis, en stasjon av gangen. Ikke før man hører den bergenske stemmen rope ut i kupeen: Flåå rii-da (Florida) skjønner man at banens slutt er nær.

Bergenseren er Norges mest myteomspunne folkeslag. Ja, bergenseren er noe spesielt. Jeg ble på forhånd informert om at homo bergensis er nysgjerrig på fremmede. Han vil komme frem til deg på kafé og pub og spørre hvem du er, hvor du kommer fra.

Gjett om det stemmer! Jeg har aldri følt meg så omsvermet som i Bergen. På et sted oppstod det nesten slåsskamp om hvem som skulle få snakke med oss utenbysfolk, som hadde satt seg ned på akkurat deres stampub. En av våre nye venner skjønte raskt at vi var fra Tromsø. Det talte til vår fordel, for som han sa, vi bergensere liker ikke østlendinger, men vi liker nordlendinger.

Nord-Norge og Bergen, som han sa, har alltid hatt et godt forhold. Jeg vurderte å sjekke på google om dette faktisk stemmer, men ville ikke være uhøflig. Så jeg sa at det nok er helt sikkert sant. Uten fisk fra Nord-Norge, ingen Bergen, tross alt.

Bergen har fantastisk people watching, byen er nemlig full av karakterer. Hvis man tilbringer litt tid på en kafe eller en benk og ser på folk, skjønner man mer og mer hvilken virkelighet Bergen-tegneserien «Pondus» skildrer. Bergen er en gryte der mennesker fra bygd og by samt Norge og utland har kommet sammen på et lite territorium.

Her har de fått putre i flere århundrer, makeløst i norsk sammenheng. Resultatet er et sammensurium av gener og livsholdninger som slår langt større byer ute i verden. Narkomane, rockere og den alltid nypussede Bergen-overklassen må dele en by som ikke er stor nok til at de kan ha hver sine bydeler.

Som by er Bergen like spennende for turister som Oslo, men Bergen har ingen områder i sentrum som er kjedelige, stygge eller intetsigende, slik som Oslo har. Alt er liksom gull, hele veien. Ta en tur til Møhlenpris, for eksempel. En sentral boligbydel med store bygårder i mur malt i pastellfarger. Å gå gatelangs her hadde samme virkning som et glass vin.

Arkitektur som beroligende middel. En kaffe på den hippe og ungdommelige kafeen Nobel Bopel gir skikkelig nabolagsstemning. I tillegg har Møhlenspris Bergens siste trikkespor, der en museumstrikk av og til kjører. Ja, det fantes en tid da skinnegående persontransport var like håpløst umoderne som flosshatt og kullfyring. Bergen ville være up to date og slengte derfor trikkene ned i Puddefjorden. Og hvis ingen har hentet dem opp, ligger de der fortsatt.

Bergen er Norges mest historiske by, og har bygninger fra en tid da byen var viktigere enn i dag. Bergen har så mange vakre bygninger at de ikke vet hva de skal gjøre med alle sammen.

Kjøttbasaren, for eksempel. Den ble bygget i 1876 for å gi bedre forhold for kjøttsalg, både for kunder og selgere. Det var Norges første mathall, og er i dag en av de mer slående bygningene på Bryggen. Mens andre byer bygger nye mathaller, nå som det er blitt trendy, har Bergen stengt Kjøttbasaren, dette Fisketorgets kjødelige motstykke. Etter en restaurering inneholder hallen kafeer og restauranter, som Egons og Starbucks.

Snobben i meg sier at Egons ikke er god nok for Kjøttbasaren. Et stemningsfullt historisk bygg er bortkastet på en restaurantkjede der alle restauranter har samme interiør, slik at ingenting av bygningens egenart skal sive inn i restaurantlokalet. Samtidig, det var alltid lang kø utenfor Egons.

Et annet sted i byen går man opp ærverdige steintrapper, gjennom tykke, storslagne tredører, før man passerer noen imponerende marmorsøyler og der er man på selveste Rema 1000. Her var det en sparebank en gang i tiden. Nå kan man spare noen kroner ved å laste ned Æ-appen. I og for seg ærverdig.

Så, hva var det beste? Overraskelsene. En lang spasertur oppe i skråningene der husene er tett-i-tett og av tre, smale gater og smug. Der hvor jeg minst ventet det, dukket det opp en jazzbar, Art Themis, midt i boligområdet. Og ved siden av hadde de en kaffebar, en daglivarebutikk og en kebabsjappe. Med andre ord, en fullverdig bydel, og med fantastisk utsikt over byen.

Bergen er absolutt å anbefale som reismål, også etter at man kan reise til utlandet igjen. Jeg skal i alle fall tilbake til Norges mest etablerte by, så snart anledningen byr seg.