Det hjelper ikke at vi bor under de samme stjernene så lenge vi voksne ikke klarer å oppføre oss mot hverandre, og ikke vil hverandre godt.
Så har det skjedd igjen. Krig, død og fordervelse. Ustabile, maktsyke og selvsentrerte statsledere. Invasjon, våpen og soldater. David mot Goliat. Et tappert folk beskytter sitt land. Redsel, smerte og tårer. En verden i oppløsning. Alt styrt av voksne mennesker.
Nå er ikke dette første gangen. Det skjer hele tiden, over hele verden. Det hjelper ikke at vi bor under de samme stjernene så lenge vi voksne ikke klarer å oppføre oss mot hverandre, og ikke vil hverandre godt.
Midt oppi dette infernoet av elendighet finner vi de som alltid lider mest. De mest uskyldige av oss. De som ikke vil noen andre vondt. De som bare vil at vi skal vise hverandre kjærlighet, godhet og omsorg. De som egentlig burde styrt denne verden. Nemlig barna våre.
Invasjonen av Ukraina er intet unntak. Tvert imot. Her drepes nå barn, både fysisk og psykisk. Liv, håp og drømmer erstattes med død, traumer og mareritt. Unnskyldninger for dette finnes ikke, men dokumentasjon på djevelskapen får vi hver eneste dag.
Det være seg lille Vlada. Den lille jenta som hadde søkt tilflukt i et bomberom, og som med skjelvende stemme og tårer på sine kinn, tryglet om at krigen måtte stanse og et ønske om å ikke ville dø.
Det være seg de barna som gråtende og utrøstelige må ta avskjed med foreldre som skal kjempe i krigen, og som ikke vet om de vil se sine nærmeste igjen.
Det være seg de livredde barna som er på flukt fra sine hjem, mens de klamrer seg til ei dukke eller en kosebamse.
Det være seg den seks år gamle jenta som ble drept av artilleriild i senga si, iført en pyjamas med enhjørninger.
Det være seg alle de andre barna, både i Ukraina og resten av verden, som atter en gang blir skadelidende for voksne menneskers grufulle handlinger.
Ord blir fattige, men en ting er sikkert. Det er et skammens kapittel hvordan verden behandler sine barn. Måtte dette nå ta slutt, og la det aldri skje igjen.