Denne teksten ble skrevet før Russlands invasjon av Ukraina.

Denne uka har det vært Kirkeneskonferanse. En av de første store etter covid. Det var tydelig at folk var klare til å møtes, fullt på alle fly, fulle på alle hotell. Sergej Lavrov kom riktignok ikke, han var nok mer opptatt av å invadere Ukraina enn å møte kritikk i åpent lende i nord. Men ellers var alle der.

Mitt Widerøe-fly fra Tromsø til Kirkenes, en Dash 8, ble i så måte en slags syntese av konferansen, og av nord, når jeg bare fikk tenkt meg om. Siden jeg er litt lengre enn snittet, fikk jeg en plass på nødutgang, med utsyn bakover i flyet. Sikten var god, og jeg kunne nikke til kjente. Plutselig kom det noen nesten poetiske – eller i hvert fall romantiske – assosiasjoner over meg der jeg satt.

Det var ikke bare det at vi fløy Widerøe, selv om det i seg selv er som en slags nordnorsk kjærlighetshistorie. Selskapet med de små og mellomstore flyene som har flydd de minste og de største trygt gjennom vinterstormer og glarholka i generasjoner. Om vi aldri så mye har kranglet og gravd grøfter og dype kløfter mellom oss her nord, så har Widerøe holdt det hele sammen.

Men det var først og fremst folkene inni flyet som fremkalte det indre smilet. For det var en slags miniatyrutgave, et minikosmos, av det nordlige samfunnet som satt langsetter radene. Like ved meg satt UITs internasjonale avdeling, de skulle østover for å se til at University of the Arctic holdt koken, og ikke minst treffe sine russiske kolleger i akademia for å gjenopprette kontakten etter år med pandemi. Litt lenger bak i flyet satt Nord Universitet, med omtrent samme agenda.

Så satt fylkeskommunens næringsavdeling på andre sida. De skulle nok treffe næringslivsfolk for å høre hva fylkeskommunen kunne tilrettelegge. Nye lærlingplasser innenfor petroleumsfag, kanskje, siden Norsk Olje og Gass satt på raden bak. Det er jo store visjoner for lokal verdiskaping nå som både Castberg og Wisting er i emning.

Ved siden av hun fra Norsk Olje og Gass satt det en mystisk kvinne med internasjonalt snitt over solbrillene, en slags Brigitte Bardot-type. Jeg lagde meg en teori om at hun skulle hjem og besøke Bugøynes, at hun hadde bodd i København og Madrid de siste årene, drevet med noe design og greier etter mislykkede arkitekturstudier, hva vet jeg? Litt mystisk var hun i alle fall, men passet på en måte inn, hun også. En utflyttet, rotfestet finnmarking.

Rett bak Norsk Olje og Gass satt Equinor – de to skulle nok muligens oppover i samme ærend. Nord-Norge er jo landets nye energiregion, uansett energiform, og det er viktig for energifolket å holde lokale politikere og beslutningstakere orientert, samt selv å være orientert om hva som rører seg i miljøene. Det er utrolig hva man kan få ut av en kaffekopp.

På andre sida av Equinor satt Nussir – gruveselskapet som om litt starter opp med sin nye kobbergruve i Repparfjord. Dette prosjektet alene innbefatter omtrent alle tenkelige konflikter, og løsninger, av historisk og fremtidig karakter her nord. Her er det både påstander om grønn kolonialisme og problemer rundt reindrift og fjordhelse på den ene siden, og arbeidsplasser, teknologisprang innen gruvedrift og et grønt skifte på den andre siden.

Rett bak Nussir satt representanter for det samiske samfunnet, i ulike konfigurasjoner. De skulle nok østover for å følge og delta i samtalene rundt nærings- og geopolitikk i nord. Sametinget og Samerådet er etter hvert kraftfulle institusjoner som blir lyttet til lokalt, nasjonalt og ikke minst internasjonalt, og som er sentrale samtalepartnere for den som vil utrette noe i nord. Det har skjedd et enormt skifte i hvilken innflytelse samiske interessenter utøver på politikk og utvikling i nord. Heldigvis.

Rett ved siden av samene satt NHO, og bak der igjen kulturen, representert ved blant annet Festspillene i Nord-Norge. Hvor vakkert er ikke det – næring og kultur i samme sete. Noe å leve av, og noe å leve for. Kulturlivet i nord er forhåpentligvis på vei tilbake etter å ha blitt nesten knust av pandemi. La oss håpe at Barents Spektakel i Kirkenes kan puste liv i kulturfolket igjen – det de trenger aller mest akkurat nå er at noen, gjerne noen helt på toppen, sier de enkle ordene: Dere er viktige, vi trenger dere.

Det ble en fin liten stund over vidda i det lille flyet. Ute var det strålende vær og fantastisk utsikt over landskapet, og inne satt menneskene som bor her. Det hersket stillhet og ro og en slags samhørighet. Jeg ble nesten litt rørt.

Kontrasten til det mørke, storpolitiske scenarioet i Ukraina, og som skulle utspille seg i form av verbale slag i konferansesalen litt senere på dagen, kunne ikke blitt større.