Denne kommentaren ble først publisert i januar 2022.
Jeg kan ikke ha vært mer enn 16 år da jeg fikk høre det mest brutale jeg noen gang hadde hørt, sagt på en svært hverdagslig måte. Jeg satt på kjøkkenkrakken inne på bestemors kjøkken, med en blomsterkopp med kruttsterk kaffe i og så ut kjøkkenvinduet på treet utenfor som alltid var tung med gråspurv.
Radioen sto som alltid på stille i bakgrunnen. Vi hadde allerede snakket om dagen i dag, nyhetsbildet og kanskje kommentert noe om slekta, hva det skulle bli av kusina mi som hadde sluttet for tredje gang på en studie, eller hvor mye onkel hadde betalt for den nye traktoren.
– Hvordan var det da man fikk barn i gamle dager, bestemor? Hadde dere jordmor? spurte jeg, i mangel på noe bedre å si. Jeg har alltid hatet stillhet.
Bestemor var ikke av typen som svarte utdypende på spørsmål. Denne gangen gjorde hun det.
– Ja, vi hadde noen i bygda som man tilkalte når man skulle føde. Fra gammelt av brukte vi også å ha en god venninne eller en søster som kom og sov i samme seng som en etter fødsel, en hel uke, for å passe på.
– Passe på barnet?
– Nei, passe på kvinnen som hadde fødd slik at mannen ikke skulle komme i sengen og forgripe seg på henne. Kroppen trenger hvile etter en fødsel. Jeg, og veldig mange andre, trengte aldri det. Din bestefar var en god mann.
For første gang i livet hadde jeg ingen oppfølgingsspørsmål. Jeg ble helt stum. Historien passet liksom ikke inn i mine romantiske ideer om «føritida» – kampånd og kjærlighet, oljelamper, hesjer og poteter, unionsoppløsning, stemmerett og samhold. At bestemor som satt rett overfor meg, med de krokete hendene, fremdeles levende, hadde opplevd ei tid hvor man måtte passe seg for å ikke bli voldtatt av sin egen mann etter å ha presset ut hans barn, fikk hjernen min til å sakte eksplodere.
Man skulle jo tro at om det var en gang i livet man skulle bli sett på noe annet enn en kropp med hull å tømme sperm i, var det rett etter at man har født.
Jeg har to barn. Etter min første fødsel tenkte jeg tilbake på bestemors fortelling. Jeg fantaserte om hvordan jeg kreativt og brutalt ville drept den personen som prøvde å stikke noe opp der et hode nettopp var kommet ut.
Jeg var helt ødelagt og følte meg som et torturert dyr. Jeg satt tilbake med traumer etter en jævlig førtitimers fødsel, 12 centimeter med sting opp fødekanalen, to poser blod, besvimelser, grusomme etterrier og pupper som så ut som en legofigur en toåring hadde satt sammen. Det skulle ta ett og et halvt år før jeg kunne ha smertefri sex igjen, og da jeg to år etterpå ble gravid på nytt, måtte jeg gå til psykolog.
Da jeg var gravid, følte jeg meg behandlet som en dronning. En bleikfeit og sliten en, men en dronning likeså. Tett oppfølgning av jordmor som så meg og hørte meg, og som strøyk over magen og sa at den lille prinsen nå var på størrelse med en ert, så en mandarin, til slutt en melon. Alltid en frukt. Men etter at barnet havnet på utsiden av meg, følte jeg meg degradert fra dronning til undersått.
Han ble sjekket opp og ned, veid og målt. Alt jeg fikk spørsmål om var om amminga gikk greit. Selv om kroppen var revnet og sydd i, selv om jeg ikke kunne sitte og kun klarte å gå tre meter om gangen, var jeg ikke noens pasient. Det var egentlig nå jeg trengte å være det – trengte noen som sjekket meg, som kunne si at alt kom til å bli bra med tissen og puppene og resten, som jeg kunne gråte til og fortelle at jeg var livredd.
Tida etterpå var ikke bra. Jeg klarte ikke gå, bæsje eller smile, jeg følte meg lurt og hadde mistet all tiltro til verden. Og så kom seksukerskontrollen. Jeg haltet til fastlegen jeg aldri hadde møtt før, med noe som kjentes som en livmor som holdt på å falle ut av meg, og med sting opp til halsen. Fastlegen møtte meg med et stort smil og sa «Dette gikk jo veldig bra. Gratulerer!».
Jeg smilte ikke. Jeg sa at det i grunn ikke hadde gått så bra, at jeg fremdeles hadde ubeskrivelig vondt, at jeg var bekymret og redd, og spurte om han i det hele tatt hadde lest journalen. Et friskt barn er en vellykket fødsel, sa han. I retrospekt er jeg tilbøyelig til å være 80 prosent enig, men der og da var jeg av en helt annen oppfatning. Traumene og sjokket fra fødselen overskygget det meste.
En seksukerskontroll er mors første fysiske sjekk for å sørge at alt står greit til med kroppen. Legen tok blodtrykket mitt og trykket meg litt på magen for å sjekke at livmora hadde trukket seg tilbake. Jeg spurte om han ikke skulle sjekke stingene og tilstanden der nede også, slik legene skal på denne kontrollen, men han sa at han ønsket å henvise meg til sykehuset på grunn av kompleksiteten av rupturene.
– Det vi nå må snakke om er prevensjon. Noen ønsker kobberspiral, men vi anbefaler hormonspiral.
Jeg hevet øyenbrynene og kjente at min ellers så grønne iris ble svart. Jeg kunne ikke skjønne at den samme legen som ikke følte seg kapabel til å sjekke underlivet på grunn av situasjonen rundt sting og greier, kunne sitte der og snakke om at jeg liksom skulle trenge prevensjon. Jeg kjente samtidig på en følelse av å være mislykket. Var jeg forventet til å begynne å ha sex igjen allerede nå?
Han fortsatte bare å prate om at det ikke var bra for kroppen å bli gravid igjen så tett etter fødsel, at kroppen trengte hvile. No shit, Sherlock.
I ettertid har jeg skjønt at prevensjonssnakk er standard prosedyre på seksukerskontrollen. Alle fødsler er ulike, og våre kropper og behov er også det, og det er sikkert mange som er glad for å være seksuelt aktive tidlig etter fødsel. Men hvor er spørsmålene om hvordan man føler seg, hva man tenker om egen kropp etter alt den har vært gjennom? Hvorfor blir man ikke spurt om psykisk tilstand og hvordan kommunikasjonen er med partner? Hvor kommer dette sexfokuset fra?
Fokus på kvinnehelse og situasjonen rundt graviditet og barsel har heldigvis beveget seg framover og oppover etasjer på etasjer siden bestemor var ung, for snart hundre år siden. Jeg syns likevel ikke vi har kommet oss langt nok. Hvor blir støtten av når barnet er ute?