Det går ufortrødent mot den tiden av året der båten skal på land. Mens de proffe og barske yrkesfiskerne går mot toppsesongen, er jeg en klassisk hobbyfisker som definerer båtsesongen fra rett etter påske, når snøen begynner å smelte, og til de første oktoberstormene kommer og gjør det hakket for utrygt utpå der. Skreifisket på vinteren er jeg avhengig av andres, og større, båter for å delta på.

Så i tiden fra april til oktober er det høytid, og jeg innrømmer, om enn litt motvillig, at hele denne greia med å dra på havet etter Den Store Fangsten har noe smått sykelig over seg. Man dekker seg gjerne bak en idé om at det er matauk som er den egentlige årsaken, at det å forsørge og finansiere eget forbruk av alskens edle godsaker fra havet er det som gjør at man hele perioden trekker ut mot yndede plasser man har funnet ut er perfekte for å dra seg ferskfesk eller fylle fryseren med torsk, sei, hyse, auar, brosme, steinbit, kveite og andre godsaker. At det er gratis når man fisker det selv, som om man plukker bær.

Det hele er en brutal livsløgn. Nå har jeg en båt som ikke imponerer verken det kresne båtfolket eller utenforstående, men den gjør nytta. Den var derimot ikke gratis. Det var heller ikke de fire havfiskestengene, -snellene, juksahjulet, pilkene, jigene, slukene, spoler med tjukk fireline eller alt tauverket. For ikke å snakke om kveiteharpunen. Eller regattadressen og -jakken, fendere, samt det nye ekkoloddet og kartplotteren.

I år måtte jeg til og med kjøpe en ny henger til båten, og den var heller ikke gratis, og det hjalp ikke nevneverdig på at jeg i den sammenhengen attpåtil rygget i en annen bil, og dét så kraftig at han som tok telefonen hos forsikringsselskapet hørtes umiddelbart suicidal ut da jeg innrapporterte det.

Suppler med en mengde 95 blyfri bensin, til over 18 kroner literen, som alene kan sende Greta Thunberg ned i en endeløs depresjon, og man sitter igjen med summer som gjør at man i stedet kunne kjøpt hele Kystens Hus og ferskvaredisken til Eide Handel, og sittet igjen med netto mer penger. Så man gjør iallfall ikke dette for privatøkonomien. Det er betydelig billigere å kjøpe fersk fisk. På Grünerløkka. Og i Sahara.

Men man gyver løs på samme galskap hvert eneste år. Det er en slags kalkulert galskap, en deal man aksepterer at finner sted. Så slår man seg heller til ro med at det er «bra for sjela», som man også, innerst inne, vet at er renheklet og blank løgn. Alle som har mistet ei stor kveite like ved båtripa, etter å ha byksert den i lang tid, med adrenalinet skrudd på elleve, blodsmak i kjeften og svetten silende over hele kroppen, vet dette.

Det er det motsatte av sunt. Det er direkte helseskadelig. Særlig psykisk. Mengden tabuord man hyler ut i en slik situasjon er sågar skadende for omgivelsene i den radiusen 250 decibel desperat galmannsgauling bærer.

Jeg tror ikke på noen gud, men de som vil må selvsagt gjøre det. Det er det aller fineste med landet vi bor i, at det etter alle solemerker er full religionsfrihet. Folk kan tro på det de vil, eller ikke tro på noe i det hele tatt. Jeg går heller ikke rundt og ikke-tror, slik enkelte beinharde ateister gjør, de som er så opptatt av ikke å tro på Gud, at de konstant tenker på han der Gud, han skal jeg skikkelig ikke tro på.

Derfor er det ekstra tungt å kjenne på sin egen irrasjonalitet og overtro, og den slår ut i full blomst når det kommer til fisking. Én sak er jeg blir helt gæren når noen er så forbanna urutinert og teit i hauet at de ønsker meg god tur ut på havet. Man sier ikke «god tur».

Det bringer massiv ulykke, og da kan man like godt være så ærlig at man kaster en forbannelse og sier at man håper jeg går på et skjær og forliser. Når noen skal ut å fiske, ønsker man dem heller alt godt ved å si «skitt fiske» (eller, aller helst, «skitt feske»).

Og man tar ikke med seg plastposer. Det bringer ulykke. Da får man ikke noe, fordi man urettmessig og hovmodig liksom innkasserer fangsten på forhånd. Så får man heller bale og trøbles med masse gris og dryppende fileter på veien hjem fra flytebrygga. Det er, tross alt, bedre.

Men det verste – det aller, aller, aller verste er det evinnelige gnålet om haill. Haill er mer nordnorsk enn tørrfisk, Oluf og mackøl til sammen. Og det er fryktelig vanskelig å forklare for utenforstående. Men jeg kan prøve.

Hvis du får bra med fisk, sier folk som er innafor at du har godt haill, mens tomme stamper er fysiske bevis på ditto dårlig haill. Det dette haillet indikerer er om det er lenge siden du «har hatt deg», altså om du nylig har hatt sex. Om du er nypult eller ikke, om du vil. Det å ha «godt haill» betyr dermed ikke at du har hatt fiskelykke, men at du har hatt sex nært opp til fisketuren, som således har gitt deg denne lykka.

At du kan takke ditt nyervervede seksuelle samkvem for den gode fangsten. Kommer du derimot tomhendt på land, er det enda mer krise, for da betyr det at du sliter på hjemmebane, at haillet er så gammelt og knusktørt at fisken ikke vil nærme seg verken jukse, garn, agn eller krok. Eller deg.

Og av én eller annen bisarr grunn er det ekstra oppmerksomhet rundt dette når det kommer til kveite. Kveithaill er haill med turbo. Og er du ute etter den lunefulle, vriene, sterke, velsmakende og ettertraktede kveita, må du bare stålsette deg for et evinnelig gnål om haill. Enten du får eller ikke. Du er, som det heter på godt norsk, fucked uansett. Eller unfucked, om du vil.

Problemet med dette haillet er at du blir preget av det. Selv som amatørfisker med 18-fots båt og en 40hk Yamaha, kjenner du på denne haillangsten. Det er sannelig et umenneskelig kjør og en tung belastning for noen hver, særlig siden det ikke er noe midt mellom.

Om du ikke returnerer med med fysisk fangst fra havet (og det bør ikke være kun småsei), er det enten ensbetydende med at ingen, ikke engang kjæresten eller ektefellen din, vil ligge med deg. Eller så er den store fangsten din en dokumentasjon på at du er en siklende grapeis som knuller mer eller mindre hele tiden, og særlig rett før du kaster loss.

Så dette med haill er ikke lett, noen en ferievikar i herværende avis erfarte i 2016. Han trodde at haill betød fiskelykke, og ferdig med det. Da han ble sendt ut for å dekke åpningen av «Skreifest» på Kystens hus her i Tromsø, bivånet han en stor gjeng entusiastiske barn som hadde fått utdelt små fiskestenger, så de kunne fiske opp godteri fra en slags tank.

Topp opplegg, og kjempepopulært hos barna. Vår utsendte skrev følgende (som var på trykk i nettutgaven av avisa i sånn cirka to minutter, før en forferdet og rabiat fotograf ringte inn, raste og tordnet, og fikk fjernet det. Navnene er, for ordens skyld, endret):

«En populær aktivitet var fisking av godteri, der barna kunne få seg en godtepose hvis de hadde godt haill. Det hadde familien Hansen, der søsknene Per (9) og Kari (12) begge fikk masse godsaker på kroken».

God helg og skitt feske!