Gjennom hele året sørger de frivillige for at store som små, gamle som unge, kan ferdes ute i det fri med en form for trygghet. De siste månedene har de gjentatte ganger dessverre måtte bidra med tungt livreddende hjelpearbeid.

I helgen ble to av disse hjelpeorganisasjonene satt pris på, da Norsk Folkehjelp Tromsø og Norske Redningshunder Tromsø mottok 40.000 kroner hver, i form av overskuddet fra den lokale sykkelklubben Tinden J Cycleklubb. Sykkelklubben har kommet til at andre trenger pengene mer enn dem selv. «Vi vil være en klubb som hjelper andre frivillige, og kanskje det kan inspirere til mer raushet», heter det fra sykkelklubben, som startet opp for 14 år siden som en venneprosjekt. Tiltaket er både prisverdig og imponerende.

Bidragene kommer garantert godt med, men får en samtidig til å undres over finansieringen av den uvurderlige innsatsen til hjelpeorganisasjonene. Som kjent er naturen i Troms ekstremt krevende. Vi bor i Norges mest skredutsatte fylke. Siden årtusenskiftet har 50 mennesker mistet livet i skred- og fallulykker i fjellene her. Ingen andre steder i Norge blir flere tatt av skred enn i Troms, og disse statistikkene ble betydelig verre de siste dagene før påske, med fire dødsfall i Lyngen.

Men dette handler ikke bare om Lyngsalpene. De høyeste fjellene rundt i Tromsø-regionen stiller langt på vei i samme kategori. De kan være nådeløse. Å ferdes i de majestetiske fjellene vinterstid krever langt mer enn skiferdigheter og kondisjon. Det krever også kunnskap om skred, om værforhold og — ikke minst — om redningsarbeid. Likevel - den triste ulykka i Beretlia i Lyngen viser at selv det ikke er nok. De tre som omkom der, noen dager før påske, var alle voksne menn med solid erfaring fra snødekte fjell.

I disse fjellmassivene er det altså at frivillige menn og kvinner skal trå til. Med håp og mål om å redde hvert eneste menneske som rammes, lokalbefolkning så vel som turister, farer de ut av hjemme sine. De kaster på seg sitt eget tøy, sine egne ski og sitt eget utstyr. De hopper inn i egne biler og svir av drivstoff de selv har betalt. Og de får ikke noe for den uvurderlige innsatsen de legger ned. De får ingenting for treninger, øvelser, utstyr eller slitasje på sådant.

De som redder liv i fjellene våre er i stor grad frivillige som drar ut fordi de så gjerne vil bidra. Det er derfor helt strålende at det pågår ulike former for innsamlingsaksjoner. Samtidig reiser spørsmålet seg om ikke finansieringen av dette hjelpearbeidet nå bør utvides, og da gjennom en turistskatt. Ikke nødvendigvis lokalt innkrevd i Tromsø, Lyngen, Senja eller andre kommuner, men en nasjonalt drevet skatt, der pengene går til de frivillige organisasjonene.

Pengene fra en slik turistskatt bør i så fall kunne bidra til å dekke utstyr, kursing, rekrutteringsarbeid og lønn til lokalt driftspersonell. Dersom det offentlige hadde bidratt i enda større grad, er det all grunn til å tro at våre frivillige helter ville fått enda bedre arbeidsvilkår - og med det økt energi i det livsviktige arbeidet de gjør.