Den stille uken har vært en larmende og skremmende affære i vårt naboland Sverige. Bilder av brennende biler og offentlige bygninger, knuste butikkvindu, politi som bombarderes av brostein fra rasende, maskerte gjenger etc. Det har sett helt vilt ut. Det er helt vilt.
Den enkle og tabloide forklaringen har vært at opptøyene har kommet som en reaksjon på at den høyreradikale, rasismedømte provokatøren Rasmus Paludan hadde annonsert brenning av Koranen i flere svenske byer, og at disse aksjonene – eller hva man enn vil kalle dem – har vært avholdt og annonsert i fysisk nærhet til boligområder der tettheten av ikke-vestlige innvandrere er høy.
Dette har selvsagt komplekse forklaringer som handler om mer enn bare religion. Integreringsproblem, fremmedgjøring, innvandringspolitikk etc. Likevel er det bedrøvelige kaoset lett å ta avstand fra. Det er ingen grunn til å relativisere det, prøve å skjønne hvorfor folk som er krenket, opphisset og rasende over fornærmelser mot deres religion tyr til vold og tenner på privatbiler og offentlige skoler.
Det opplagt smarte hadde uansett selvsagt vært å vende ryggen til Paludan og hans billige forsøk på provokasjon. I stedet har han sannsynligvis fått det akkurat som han selv ville.
De som er ekstreme i troen har sjelden spesielt godt utviklede evner til å ta verken kritikk, satire eller provokasjon nevneverdig konstruktivt. Den kristne historien i vårt eget land er også dyppet i blod. Da den Midtøsten-importerte religionen i sin tid ble tvunget på nasjonen, var det med sverd i hendene og trusler og vold som de mest overbevisende argument i den åndelige verktøykassa.
Det begynner takk og lov å bli mange fullmåner siden, og i et Norge som har blitt stadig mer sekulært er det i dag relativt fritt frem for å kritisere, harselere, drive satire med eller på annet vis uttrykke sin misnøye med religiøse dogmer.
Sånn har det ikke alltid vært, men ved å åpne opp for og godta dette som en vesentlig del av vår ytrings- og religionsfrihet, har man i dag nokså fritt spillerom om man ønsker å kritisere eller herse med annerledes tenkende. Takhøyden er særdeles høy, heldigvis, og prisen man må betale er at noen går så langt at andre blir fornærmet, eller endatil krenket.
Det å bli krenket gir deg likevel absolutt ingen rettigheter, og det bør det heller ikke gi. Retten til å krenke andre for deres tro er viktigere enn de krenkedes ønskede vern mot å bli det. Å kritisere en religion er dessuten noe helt annet enn å hetse folk for hudfarge eller legning, selv om flere later til å slite med å skille mellom dette.
Når det gjelder de mest humørløse og lettkrenkede innen islam er det dessverre slik at de oftere enn de fleste ønsker å ty til vold for å vise sin misnøye og sitt raseri mot krenkelsene. Opptøyene i Sverige er nå én sak, og de er både komplekse og innfløkte, men den røde tråden her er likevel at vold, hos mange såkalt rettroende, later til å oppleves som en betimelig reaksjon på fornærmelser mot deres religion.
Jeg var 16 år da romanen «Sataniske vers» av Salman Rushdie kom ut, og som straks ble beskyldt for å være blasfemisk, som videre utløste omfattende protester fra muslimsk hold. Jeg husker fortsatt sjokket over at noe så lite kunne forårsake noe så stort.
Året etter oppfordret Irans leder ayatollah Khomeini muslimer verden over til å drepe Rushdie og andre som hadde vært involvert i utgivelsen av boken, en helt hinsides oppfordring som i 1991 førte til at Hitoshi Igarishi, den japanske oversetteren av boken, ble stukket ned og drept. I 1993 ble det utført et attentatforsøk på William Nygaard, forlagssjefen for Aschehoug, som gav boken ut i Norge.
I 2005 fikk vi karikaturstriden, som startet med at den danske avisen Jyllands-Posten publiserte tolv tegninger av profeten Mohammed, som avstedkom virak, sinne og til slutt drap verden over. Ambassader ble påtent. Drapstruslene haglet. Det kristenkonservative Magazinet publiserte faksimiler av tegningene, som førte til at redaktør Vebjørn Selbekk ble drapstruet og måtte gå i dekning.
Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble i 2011 angrepet med bensinbomber for å ha tegnet profeten og i 2015 tok muslimske fundamentalister seg inn redaksjonslokalene deres og drepte 12 mennesker.
Alt dette er godt kjent og dokumentert, og grunnen til at jeg nevner det er for å minne om den voldelige linjen som ligger jevnt over her. Noen ytrer seg kritisk, satirisk eller tegner tegninger. Responsen er trusler, vold og drap. Det er akkurat så vanvittig som det høres ut som.
Det er selvsagt ingen grunn til å skjære alle muslimer over én kam for alt dette, virkelig ikke, men det er like fullt et internt problem i religionens indre og øverste gemakker som ikke kan feies under teppet, og sterkt troende muslimer i ledende posisjoner som ikke tar avstand fra nettopp denne volden må dessverre samtidig leve med å bli slått i hartkorn med disse voldelige skrullingene som pisser på både ytrings- og religionsfriheten.
Det verste er at jeg som redaktør og kommentator i frie Norge kjenner på denne frykten. Det samme gjør tegner Odd Klaudiussen. Når man seiler inn i denne råka, er det et helt annet ubehag som slår inn, enn hvis det er andre grupperinger eller trosretninger man kritiserer eller herser satirisk med. Sånn kan det virkelig ikke være. Denne frykten må overvinnes, ellers vinner volden.
Uønskede utskudd i andre grupperinger er noen man, naturlig nok, har for vane å stille de mer moderate stemmene til ansvar for, at de fornuftige må ta tak. Partiet Rødt har i flere uker nå blitt konfrontert med de nære båndene til Pål Steigans nettsted for spredning av konspiratoriske vrangforestillinger om alt fra Russland til vaksine.
Under fjorårets tiårsmarkering av 22. juli-terroren ble den norske høyresiden bedt om å ta et oppgjør med egne utskudd på ytre høyre. Utgrupper av fotballfans som ytrer rasisme, homofobi eller bruker vold er noe klubbene de hører til blir bedt om å rydde opp i, og så videre.
Og her har definitivt islam noe å jobbe med. Provokatøren Rasmus Paludan fronter selv det danske mikropartiet Stram Kurs, en gjeng som i fullt alvor vil forby islam i Moderlandet. Da handler det heller ikke om religionskritikk, men banal islamofobi, hvis fremste argument er en lighter.
Mange av de mest ivrige kommentarfeltkrigerne i Norge, de som er utdannet ved Livets skole og dermed vet best, ønsker også å forby islam, i ytrings- og religionsfrihetens navn, og for å verne om «de vestlige verdiene» våre.
At de lefler med voldstanker og ønsker om å gå til krig mot annerledes tenkende er et tankegods de – til hylende sirener av ironi – deler med nettopp sine selvbestaltede hovedfiender. Og ingen av dem fortjener verken forståelse eller å bli lyttet til.
Å møte verbale ytringer med vold og trusler, enten det er saklig kritikk, satiriske tegninger eller brenning av bøker med innhold man selv ikke liker, må til enhver tid fordømmes. Akkurat som det er helt nødvendig å akseptere at andre tror på noe annet enn deg selv, og videre forsvare deres grunnleggende rett til å påpeke at du er på bærtur og at de har rett.